Fotball er min store lidenskap. Jeg har spilt sporten i nesten ti år, og følger med på den engelske ligaen med et nesten religiøst tilsnitt. Men jeg følger bare med på Premier League, den mannlige ligaen, vel å merke.

Jeg har vokst opp og tenkt at kvinnefotball er dårligere, mindre motiverende og mer mindreverdig. Det er først da jeg kom til voksen alder at jeg innså hvor fortrengt og gale disse tankene var.

Jeg startet å spille fotball på barneskolen, på en blanding av et gutte- og jentelag. Noe som vil si at vi var fire jenter og resten var gutter.

Etter hvert som årene gikk, forsvant de andre jentene og jeg endte opp som eneste jente på det som gikk over til å bli et guttelag. Men jenter på guttelag var ikke uvanlig, så det var få som tenkte over det.

Jeg, derimot, tenkte at jeg var tøff. «Jenter er pysete på banen og tør ikke å gå inn i skikkelige dueller» var ting jeg tenkte, og sikkert ytret om dette.

Etter hvert som jeg ble eldre, ble disse tankene sterkere. Det ble laget et jentelag i klubben jeg spilte for, og jeg ble spurt flere ganger om jeg ville bytte over til det, men jeg ville ikke. Jeg ville fortsette å spille på laget jeg tenkte var tøffest, og ville ikke gå over til en «mykere» fotball. Om jeg skulle klare å bli proff en dag, måtte jeg spille med guttene, tenkte jeg.

Da jeg spilte kamper mot andre lag, fikk jeg kjenne på hvordan ei jente kunne oppføre seg annerledes på en bane som var fylt opp av gutter. «Om noen er borti deg, legg deg ned, du som jente kommer til å få frispark» eller «Bare gå ekstra hardt inn i duellene, dommeren kommer ikke til å tørre å gi jenta et kort» var ting jeg ble fortalt. Duellene gikk jeg ekstra hardt inn i, og syns det var morsomt. Jeg klarer ikke å huske at jeg fikk et eneste kort heller. Men å legge seg ned og filme bare fordi du er jente, var noe jeg aldri klarte å gjøre. Det var for pinglete, for «jentete» for meg.

Mine fordommer mot kvinner i fotball var med meg hele tiden, men når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg var den eneste på mitt fotballag med denne holdningen. Om de andre guttene mente kvinner var pingler og ikke like gode som dem, ville de da gå i dueller med meg som førte til at jeg fikk hjernerystelser? Ville de komme med stygge taklinger mot meg som førte til at leddbandet i foten min ble slitt av? Var dette fordi de hadde vokst opp med meg? Ville de hatt samme innstilling om det var noen andre enn meg?

Nå som det er EM for kvinner i fotball, har jeg begynt å tenke. Hver gang det er mesterskap, og spesielt om Norge er med, uansett hvilken idrett det er, er dette noe jeg følger med på. Men det er først nå jeg ser at kvinnefotballen i Norge er bra og vanvittig stor.

Jeg har vokst opp med navn som Hege Riise og Solveig Gudbrandsen, og har lenge visst hvor god Ada Hegerberg er, men det er fordi andre har sagt det. Jeg er ikke en som skal skryte på meg å ha sett mange profesjonelle kvinnefotballkamper.

Den eneste gangen jeg kan huske er i februar, da jeg var en tur i England og satt på en pub. Her viste de tilfeldigvis en kamp på tv-en. Det var Manchester City mot Manchester United. Først tenkte jeg at dette ikke er interessant, det er kvinner som spiller. I det øyeblikket tok jeg med selv i å ha den tanken, og bestemte meg for å følge med på kampen. Og det er jeg glad for. Jeg la merke til at det er ikke så stor forskjell mellom kvinner og herrer. Begge kan spille bra fotball og ha store talent.

Etter å ha sett åpningskampen til Norge i EM mot Nord-Irland hvor Norge vant 4–1, ble jeg stolt. Jeg ble stolt av at Norge spilte en god kamp og dominerte med et nydelig lagspill. Jeg ble stolt av at det var kvinner som spilte og kunne vise at kvinner er gode de også. Jeg ble stolt av at tankene jeg hadde vokst opp med, viste seg å være feil.

Når jeg, som er kvinne, bærer rundt på dette tankegodset, hvor mange andre er det ikke da som tenker likedan? Når Old Trafford fylles til randen for å se Englands kvinnelandslag spille, og en seriekamp mellom Brann og Vålerengas kvinnelag trekker over 10.000 tilskuere, har det skjedd noe.

Da tidligere landslagsspiller, serie- og cupmester Lise Klaveness, ble vår første kvinnelige president i NFF, talte hun FIFA midt imot, til stor internasjonal applaus. Hun fortalte at hun ofte får spørsmål om hvordan det er å jobbe i en manneverden, men her slo hun ned og bekreftet at hun ikke gjorde det. «Fotball tilhører alle jenter og alle gutter i verden» talte hun.

Fordommene kvinnefotball møtte hos både menn og kvinner er ikke det spøtt bedre enn motstanden var mot kvinnelige tennisspillere, boksere eller skihoppere.

Det er på høy tide å børste av denne middelaldrende skammen. Det er på tide at alle setter seg ned foran skjermen og følger med på de norske jentene, for nå skal vi vinne EM.