For Fremskrittspartiets toppkandidat til Stortinget fra Troms, Per-Willy Amundsen, har dette blitt en øvelse han behersker til fingerspissene. Det er sågar blitt hans varemerke.

I løpet av de fire årene Donald Trump satt i presidentstolen, merket jeg en tiltagende tretthet og resignasjon til hva som piplet ut fra Twitter-kontoen og pressekonferansene hans. Det skulle mer og mer til for at man reagerte på hva som kom fra den kanten, og det ble etter hvert så skrudd at det var de mest normale og hverdagslige meldingene fra ham som vekket oppsikt.

Selv spredninger og støtte til spektakulært bisarre konspirasjonsteorier, som at Obama, Biden og Clinton-familien var en del av en pedofil, satanistisk, venstreradikal kannibalismesekt klarte til slutt ikke å mane frem annet enn mild latter og hoderisting. På ganske kort tid gikk det fra sjokk og vantro, til humring og skjeve smil. Når volumet er skrudd på elleve hele tiden, og ethvert budskap ropes ut med utestemme, daler effekten av det fortløpende.

Nå er ikke Per-Willy Amundsen helt der ute i Trump-land, selv om han så sent som i februar 2019 nominerte nettopp Trump til Nobels fredspris, men mye av retorikken hans er høyst sammenlignbar. Ikke minst det at man nesten har sluttet å reagere på hans mange, og temmelig aggressive, statusoppdateringer på Facebook.

Han vil legge ned NRK, legge ned Sametinget og legge ned politidirektoratet. Og hevder gjentagende at det kun er FrP som kan ta vare på Norge og det han kaller «vårt levesett». Vårt levesett og våre kristne verdier mener han er under sterkt press, og han hevder at vår kristne kultur er truet av at en svensk varekjede – på enkelte produkt – kaller jul for vinterfest.

Nå er han sint på Pride. «Jeg feirer ikke Pride. Det er ikke noe jeg kunne tenkt meg å gjøre», åpnet han en ny Facebook-status med denne uka. Et ryddig standpunkt, for all del. Jeg feirer heller ikke Pride, og det er neppe undertegnede og/eller Amundsen som er viktig her heller.

Begrunnelsene til Amundsens ikke-feiring er dog av det mer aparte slaget. Grunn 1 er at Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) mener det er mer enn to kjønn. Og: «De har fått tilgang til å påvirke våre barn med sin radikale ideologi. Det må stoppes» («Legg dem ned!»).

Akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge akkurat her. Det som er mer oppsiktsvekkende er at han ikke vil støtte (eller feire) Pride, fordi de ikke er mer opptatt av å ta avstand fra muslimske land som har dødsstraff for homofili, et forbehold som i beste fall er litt snodig.

Han nevner i fleng land som Afghanistan, Sudan, Pakistan, Saudi-Arabia, Iran, Irak, Mauritania og Jemen, og skriver dernest at «Pride og FRI får kun troverdighet den dagen de forsøker å gjøre noe med dette».

Jeg er helt enig med Amundsen at disse landenes rettspraksis og behandling av skeive er middelaldersk, inhuman, diskriminerende og fæl, og jeg skriver mer enn gjerne under et opprop mot dem. Det er bare en veldig rar slutning, og dessuten en helt usaklig kritikk mot Pride.

Flere av landene han nevner er også land Norge har både diplomatiske, økonomiske og politiske forbindelser til, og det ville således vært litt urettferdig å kreve en avstandtagen mot alt disse landene står for, hver gang noen mente noe om norsk utenrikspolitikk.

Det er heller ikke slik, som Amundsen insinuerer, at skeive i Norge ikke er opptatt av dette. Temaet for både fjorårets og årets Pride, er nettopp internasjonal solidaritet. FRI har også demonstrert foran Egypts ambassade i Oslo, nettopp mot behandlingen av homofile i landet. I den høyprofilerte debatten rundt boikott av fotball-VM i Qatar har forfølgelsen av homofile i landet vært nevnt titt og ofte. At levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge er problematiske, er heller ingen hemmelighet.

Det er nok også de som vil hevde at den kristne kulturarven Amundsen så ofte er opptatt av å slå kringvern rundt, har voldt problem for folk med skeiv legning opp gjennom. Religiøse dogmer mot og fordømmelser av skeive har ikke vært spesielt fraværende fra verken kirke eller stat.

Det er også noe arrogant, eller uvitende – her må jeg medgi å være usikker, når Amundsen kaller fokuset til Pride i Norge for «konstruerte problemer her hjemme», som om skeive i Norge liksom er i mål her på berget, at det ikke er mer å kjempe for, at nå kan de begynne å bry seg om noe annet, i hvert fall om de ønsker noe støtte fra ham.

Man vet at psykiske helseproblem og selvmordstanker er mye høyere blant skeive (blant annet dobbelt så mange selvmordsforsøk), at det fortsatt er lov å bedrive såkalt konverteringsterapi/homoterapi, at det er flere kristne miljø som mener homofili er noe som kan «helbredes» ved bønn, og at det å stå frem som skeiv fremdeles er noe mange opplever som en reell belastning, simpelthen fordi vi langt unna å være i mål.

«Konstruerte problem» og «ha prinsipper som handler om mer enn oppmerksomhet», er likevel Amundsens nokså humørløse og snerpete kommentar. Det er en kjent hersketeknikk å be folk kjempe for noe som er enda viktigere enn den kampen de fører, og særlig når man selv ikke merker problemene deres på kroppen, enten det er homofobi, rasisme eller hva det måtte være.

Derfor kan også enhver klage på velferdsstaten latterliggjøres med å peke hvordan uskyldige barn har det i fjerntliggende strøk hvor det er krig, eller vise til levekår for lutfattige mennesker verden rundt som er rammet av naturkatastrofer og/eller hungersnød. Eller be folk med flere biler slutte å klage på bensinpriser og bompenger, mens andre sliter under fattigdomsgrensa og knapt har råd til buss.

Det er helt i orden at man ikke vil feire Pride. Å be andre la være gjøre det, fordi man selv mener de heller bør kjempe en annen kamp, er noe ganske annet. Det er neppe spesielt godt valgflesk å servere heller, i et fedreland der stadig flere moderniseres i synet på annerledeshet i alle regnbuens farger.