Det første man lurer på når man skal se stykket «Mistero Buffo» på Hålogaland Teater (HT) er, hva betyr egentlig «Mistero Buffo»?
Det betyr ikke «Herr Biff», «Mister Bøffel» eller «Mystisk buffet». Nei, det betyr faktisk mysteriekomedie. Det er altså en parodi av kirkens gamle mysteriespill om Jesu’ mirakler.
Så kommer man inn i teaterkafeen på HT, kjøper seg en kaffe, og ser på en tom scene. Det eneste som står der er en krakk og en flaske vann.
Kristian Fr. Figenschow går opp på scenen og roper: «Gjøgleren er her! Altså meg ... » og så begynner det.
Blasfemisk
Forestillingen «Mistero Buffo» er et legendarisk stykke av en «top notch» satiriker ved navn Dario Fo, som før han døde inspirerte femstjernersbevegelsen og komiker Beppe Grillo til å stille til valg i Italia i 2016. En gjøgler med brodd.
Et av hans mest kjente stykker, «Mistero Buffo», ses som krevende for en skuespiller. Det er en lang monolog med utallige roller. En slags standup om Jesu mirakler, bare sett fra vanlige folks perspektiv.
Stykket minner sånn sett om Monty Python’s «Life of Brian», bare at én person spiller alle karakterene. Vatikanet har omtalt stykket som det mest blasfemiske som har gått på TV.
Spoiler alert:
Forestillingen starter med et ordentlig godt premiss. Figenschow går inn i rollen som en bondeknøl og forteller historien om hvordan han fikk talen i gave. Det er en historie om en mann som stifter familie og bygger en gård. Jorden har han stjålet fra en gravplass.
Figenschow drar oss inn i Fo’s underlige middelalderunivers. Og her kommer det selvfølgelig en hensynsløs godseier og tar eiendommen fra bonden.
– Hvorfor skal du eie landet, når det er jeg som pløyer jorda og gjør den fruktbar, spør bonden.
Han får ingen svar, men straffes på det groveste. Når han vurderer å henge seg møter han Jesus, som Figenschow portretterer som en litt enkel barduværing.
Bardu-Jesus gir bonden et oppdrag. Han skal bruke tungen sin til å tøyse, le og avkle overmakten.
Frukt er laget for å presses
Deretter fortsetter Figenschow med å spille ut tre-fire mirakler sett fra vanlige folks perspektiv.
Tromsøgjøgleren imponerer i denne forestillingen. Ingen andre enn Figenschow kan si «Nuu veeel!» med like mye nordnorsk sjvong, eller rope «Duh!» med like hes tromsøstemme. Han bytter roller med et knips og er kjapp i replikken. Det er likevel ikke dette som gjør Figenschow så god.
Grunnen til at den gamle gjøgleren treffer så godt, er at han klarer å finne massevis av små og rare påfunn hos karakterene. Han elsker å spille de ærlige folkene som forsøker å løse problemer på en skrudd måte. Det er som om hvert lille påfunn er et sukkertøy han kan sitte å sutte på. Og så gjør han det i det små. Han klarer å få publikum med på hvor usannsynlig merkelig mange av disse karakterene er.
For eksempel er det en nytelse å se ham spille en mann som blir kanakas etter at Jesus gjør vann om til vin. Mannen forstår plutselig hvorfor det var en dødssynd av Adam å spise eplet, og ikke presse det til alkoholholdig drikke: «All frukt må presses», konkluderer han.
Forestillingen virker på en måte å være i et litt knisete humør. Som om regissøren og skuespilleren har tatt seg en liten knert under øving, eller gjemt en gammel biff på kontoret til teatersjefen. Med andre ord, det er god stemning.
Mangler slagkraft
Det starter altså med at en bonde blir overkjørt. At makthaveren tar eiendommen rett foran nesa på den som bor der. Det lukter Fosen-saken lang vei. Det er et smertepunkt som gir gjenklang til i dag.
Likevel blir eiendomsrett og slike maktovertramp ikke tatt opp igjen før på slutten, i en kort liten kommentar om Fosen. Bondens hevn kommer aldri.Og med det forsvinner også noe av slagkraften i stykket.
Likevel er det jo kanskje ikke dette som er forestillingens prosjekt. Det er vel heller å fortelle de religiøse mysteriene på en tøysete måte. For Vatikanet er dette blasfemisk. Kanskje det også er hard kost i land med veldig konservativ tro. Jeg synes ikke teksten slår så hardt i et sekulært land som Norge. Det er som at forestillingen sliter med å finne noe å dytte mot.
På tross av at forestillingen mister noe brodd, så er dette rett og slett en morsom forestilling. Det er underholdende. Det er kort og godt. Og det er så gjøglete at Figenschow kanskje burde hatt bjeller på både sko og hode.