Da Troms og Finnmark Høyre tidligere i vinternominerte kandidater til fylkestinget, skrev jeg en kommentar om hvor dårlig Tromsø hadde kommet ut av nominasjonen. Da hadde Tromsø Høyre blitt tilgodesett med 5., 8. og 12.-plassen på lista.

Hvis det sto galt til i Høyre, er dette verre i Arbeiderpartiet. Troms og Finnmark Ap har nå offentliggjort sitt forslag til valgliste til fylkestingsvalget. Der er det Tromsø-representanter på 8. og 9. plass. Så må man helt ned på en irrelevante 25.-plassen for å finne tredjekandidaten. Det er en uhørt dårlig representasjon, og Tromsø er fullstendig tilsidesatt i den nye regionen. Finnmark fått 15 av de 30 øverste kandidatene, mens Tromsø har fått tre kandidater, til tross for at det bor nesten nøyaktig like mange mennesker i Tromsø som i Finnmark: 76 165 innbyggere i Finnmark og 76 375 i Tromsø.

Årsaken til den hårreisende representasjonen er en avtale mellom Troms og Finnmark Ap. Avtalen slår fast at det skal være jevn fordeling av kandidater mellom fylkene, og at man ikke skal ta hensyn til folketall. Samme avtale sørget også for at Troms og Finnmark fikk like mange representanter i fellesnemnda, selv om innbyggertallet tilsa at tallet skulle vært 19 medlemmer til Troms og 9 til Finnmark. Troms Ap har gitt svært mye fra seg i avtalen, og Finnmark har kommet svært godt ut av forhandlingene.

Likevel har flere kommuneparti i Finnmark Ap, under krigsbanneret til Helge Pedersen, tatt til orde for å bryte ut av avtalen. I Troms Ap oppfattes truslene om brudd som frekt. Troms har gitt fra seg mye, samtidig som Finnmark Ap har vingeklippet Troms sin øverste politiske leder, Willy Ørnebakk, ved å nekte han en ledende posisjon i fellesnemnda.

For velgerne er det helt irrelevant hvilke avtaler som ligger til grunn for nominasjonen internt i partiet. De ser på valglista. Og der står resultatet svart på hvitt: Tromsø er ikke representert. Hvordan Ap har tenkt å oppnå noen som helst oppslutning i Nord-Norges største by er et stort mysterium. Istedenfor å appellere til velgerne, virker partiet mer opptatt av indremedisin i det som i større og større grad ser ut som et sykt og skadet parti.

Ambisjonene om å ta viktige posisjoner i det nye fylket later til å være diametralt motsatt i Finnmark og i Troms. Prosessen rundt hele sammenslåinga bærer preg av at Arbeiderpartiet har fått styre nesten uforstyrret i Finnmark i en årrekke, og at de ikke er vant til å involvere andre partier eller å fordele makt utover egne rekker.

Nominasjonskomiteenes forslag til valgliste er ikke endelig. Nå skal det ut til partilagene, før de gjør sin endelige beslutning, og det er fremdeles mulig å gjøre endringer. Det gjenstår å se om Tromsø Ap aksepterer å bli overkjørt av fylkespartiene.

Så langt har ikke Tromsø Ap gjort noe feil. De har nominert to sterke kandidater i Marta Hofsøy og Stein-Gunnar Bondevik. Begge vil være aktuelle kandidater når fylkesrådet skal etableres under Bjørn Inge Moes ledelse, dersom Ap vinner valget.

At de har blitt tilgodesett med henholdsvis 8.- og 9.-plassen er svært spesielt. Det er nesten noe humoristisk over konsekvensene av det varslede «Tromsø-suget» som skulle ramme distriktene i den nye regionen.

Dersom det ikke gjøres endringer på Troms og Finnmark Aps valgliste, står Nord-Norges største by med alt for å representanter til å tale Tromsøs sak i det nye fylkestinget.

Konsekvensene kan bli en reell polarisering mellom Tromsø og fylkesnivået. Det er ingen tjent med. En løsning kan være å la Tromsø få ansvar for kollektivtransport og videregående skoler, de viktigste oppgavene til fylkeskommunen.

Med mindre Ap tar grep, risikerer de å skape et dysfunksjonelt forhold mellom Tromsø og det nye storfylket. Én ting er at Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark holder på å forvitre for åpen scene, men de trenger ikke dra med seg den nye regionen ned i dragsuget.