Ytringsfriheten er en viktig bærebjelke i samfunnet vårt. Derfor er vi opptatt av å slippe til mange og forskjellige stemmer i våre spalter. Av og til glir det derimot gjennom bidrag som burde vært forbeholdt interne skryteskriv og festtaler på julebord og årsfester. Vi er ikke perfekte, vi heller.

Fjerde september skled det gjennom en slik tekst til våre spalter med tittelen «4 tips for redusert sykefravær og økt bunnlinje», signert Jan-Frode Janson og Turid Aspenes, konsernsjef og HR-sjef i Sparebanken Nord-Norge (SNN).

Der får vi servert 3600 tegn som forteller våre lesere hvorfor SNN er noe mer enn bare en bank, at de som jobber der har noe mer enn bare en jobb, at de engasjerer seg og gir så mye tilbake til samfunnet, om en intern app de har for å registrere fysisk aktivitet på ansatte, og hvor imponerende lavt sykefravær de har på grunn av alt dette. Ja, hvert eneste punkt/tips slutter med at de tror hvert og ett av dem reduserer sykefraværet. Og at Nord-Norge og hele nasjonen muligens har noe å lære av dem. De bare spør, liksom.

Det er ingen grunn til å være sur eller misfornøyd her, det er viktig å understreke. Teksten i de fire punktene bærer derimot i seg ufrivillig humor på helsebringende nivå. Porsjonert ut i små doser er den sågar sikkert i stand til å redusere sykefraværet.

Punkt 1: Mer enn bare en jobb […] Hvorfor er vi til? Hvem er vi viktig for? Hva ville skje dersom vi ikke eksisterte? Vårt enkle svar ligger i vår visjon «For Nord-Norge».

Så forteller de stolt de at de ved større samlinger blant annet har jobbet dugnad, ryddet strender og besøkt sykehjem, før de pompøst slutter med ektefølt patos: Å levendegjøre visjonen vår skaper engasjement, og vi tror det bidrar til å redusere sykefraværet.

Sliter dere med sykdom, for eksempel alle dere helsearbeidere som jobber på de sykehjemmene som har trukket vinnerloddet det er å få besøk av noen vaskeekte SNN-ansatte?

Dere som etter 10 år i jobbene deres nådde lønnstaket i bransjen deres, som er under halvparten av hva snittlønnen til de ansatte hos SNN?

Som etter 35 år med tunge løft og ømme rygger og skuldre sliter? Kanskje dere rett og slett ikke har vært gode nok til å levendegjøre visjonen deres og skape engasjement?

Jeg bare spør. Husk uansett at jobben din er mer enn en jobb.

Punkt 2: Mer enn bare en arbeidstaker: For bare få år siden skrev vi tykke strategidokumenter. Det har vi sluttet med. I stedet har vi enkle og strategiske retningsgivere, hos oss illustrert som et strategisk kompass.

Dette er TV-serien «The Office» blandet med «Ona fyr»-boka til Ingebrigt Steen Jensen og en eller annen smart og dyr idéastronaut fra Geelmuyden Kiese. Etter mange universaleksistensielle spørsmål (som f.eks. «Hvorfor er jeg viktig?»), lander de på det dype svaret:

Involvering og ansvarliggjøring øker motivasjonen. Vi tror det bidrar til å redusere sykefraværet

Nå er det sikkert endel småbarnsforeldre verden rundt som vil hevde å ha landet på denne konklusjonen helt av seg selv, at også barn blir mer motivert av å bli involvert og ansvarliggjort. Om barna blir mindre syke av det vites ikke. Men jeg tror muligens det.

Men folk flest kunne nok definitivt hatt mye å lære fra SNNs eget strategiske kompass.

Konsernsjef Jan-Frode Janson, en av tekstforfatterne, tjente for eksempel litt over 10,5 millioner kroner i fjor. 4,7 millioner i ordinær lønn og såkalte «kortsiktige ytelser», i tillegg til en pen klunk på 5,8 millioner i det som heter «kompensasjon for avvikling av førtidspensjonsordning». Her kan vi snakke om å ha det strategiske kompasset korrekt innstilt.

Bankens 14 direktører tjener i snitt 1,7 millioner kroner i året (2016-tall), men at SNN også gir tilbake til samfunnet er heller ingen myte, for det er ikke bare snakk om å rydde strender og besøke sykehjem. De gir også fete styrehonorar. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som fra før tjener rundt 2,5 million i året som adm.dir i Norsk olje og gass, hever i tillegg 462.000 kroner i styrehonorar fra SNN.

Man kan si hva man vil om dette, men de strategiske kompassene i de indre gemakker av SNN egen organisasjon er iallfall vanskelig å krangle mot. Og det reduserer helt sikkert sykefraværet. Er du syk ofte? Ja, så se til å sjekke det strategiske kompasset ditt, da! Ti milllioner kroner er sikkert også godt for helsa. Jeg tror det er med å redusere sykefraværet.

Punkt 3: Mer enn bare tilfreds.

Kortversjonen er at engasjement skal erstatte tilfredshet. Det siste gjør deg mett. Det første gjør deg sulten. De ansatte følger en app, som registrerer aktivitet, og får de ansatte opp av sofaen og ut. De tror det reduserer sykefraværet.

Og det gjør det sikkert, iallfall om du bruker sulten din rett. PS: Husk å drikke dyr og tørr hvitvin på konsernfesten der budsjettoverskuddet feires. Det er så mye sukker i prosecco, og jeg tror ikke det er bra for sykefraværet.

Punkt 4: Mer enn bare en leder.

Dette handler mest om forfatterne selv, at de tror på eksempelets makt, og at mosjon er viktig, og at de selv indirekte er noen friskuser. Jeg er sikker på at noen i ledelsen slo ut armene, så opp mot himmelen og ropte «Walk as you talk!», til massiv applaus da dette ble nedfelt i De Fire Punktene.

Som de sier: Vi ønsker å bidra til å utvikle hverandre. Dette har blitt en del av vårt DNA, og vi tror det bidrar til å redusere sykefraværet.

Det er bare å bøye seg i gullstøvet. Ikke noe å si på den indre genetikken iallfall. Og gode gener er bra for sykefraværet, tror jeg.

Avslutningsvis kaster de bare ut en tanke, det er ikke ment å være hoverende, selvnytende eller skrytete, altså. Men de spør likevel klokt, tankefullt og retorisk:

Dersom Nord-Norge reduserte sykefraværet med usle én prosent ville det betydd 1,130 milliarder kroner i året. Dersom hele Norge gjorde det samme, ville det betyd 12,371 milliarder kroner i året. Kanskje verdt å prøve for en nasjon som har verdens høyeste sykefravær?

Banken har vært på dugnad for oss, de er en suksess, de gir gavmildt fra seg gode modeller. De har ryddet strender, mosjonert, besøkt syke og fininnstilt sitt strategiske kompass. De har det fett og er sunne. De gir oss eksempelets makt vi andre kan strekke oss etter.

Norge har verdens høyeste sykefravær. At det er et tegn på en høytfungerende velferdsstat, der likestillingen er høy, og vi tar vare på dem som av ulike grunner bukker under, er sikkert bare en avleggs modell for folk med defekte strategiske pass.

Folk som etter et langt og tungt liv i fysisk krevende yrker er utslitte, de som er nedkjørt psykisk av personlige og arbeidsutsatte påkjenninger, som har diagnoser og sykdommer som gjør dem ute av stand til å fungere 100 prosent, og som lever på minstelønn der de i beste fall kan forvente å få den indeksjustert bør bare skjerpe seg.

Bare i Nord-Norge vil det jo gi oss en milliard mer i banken.

SNN gikk i fjor med et overskudd på 1,76 milliarder før skatt. Der har vi alle noe å lære.