«Hadde det vært opp til meg så skulle Tromsø og Nord-Norge fått veldig mye mer», sier Senterpartiets toppolitiker til iTromsø når hun blir spurt om det store valgløftet på samferdsel som hun ga i september. Opposisjonen har ikke glemt det, og hennes motstykke i Høyre, Erlend Bøe, vil etterprøve det når Sandra Borch har fått plass rundt kongens bord.

For det er nemlig opp til Sandra Borch. Hun sitter som et fullverdig medlem av dagens regjering, valgt inn av personer som trodde på henne og Senterpartiet i valgkampen. Som trodde på henne da hun sa at Senterpartiet ville fordele samferdselspenger til distriktene, og særlig Nord-Norge. Statens rause tilskudd i Tromsøs byvekstavtale skulle intet mindre enn seksdobles hvis folk stemte på Borch, kunne hun fortelle under iTromsøs valgdebatt.

Hun overbeviste: Nær én av fem velgere stemte Senterpartiet i Troms, og 12,5 prosent av velgerne i Tromsø. Det var en økning på nær fire prosentpoeng sammenlignet med sist valg, og det i en by som på mange måter er Nord-Norges ekvivalent av Grünerløkka. Herværende avis trillet 6 på terningen over Borchs prestasjon under valgdebatten, og beskrev Sp-toppen slik: «varm i trøya fra første sekund, synlig komfortabel, tilforlatelig vittig, klar og hard i klypene».

Svarene hun kommer med etter fire måneder i regjering bærer preg av at hun fortsatt er i samme modus som den gang. Hun er varm i trøya og «kjekk og grei», men det er ikke lenger vittig. Statsministeren hadde en liste med konkrete saker det skulle være realistisk å banke gjennom etter 100 dager. Sandra Borch skylder på at regjeringen kun har sittet i fire måneder når hun blir konfrontert med at hennes ministerkollegaer med ansvar for samferdsel skyter ned Senterpartiets store valgløfte i Nord-Norges største by.

Hun ber oss ha tålmodighet, og antyder at det er velgerne hennes som har hatt urealistiske forventninger om de trodde hun skulle «levere ti milliarder til byvekstavtale i Tromsø på dag én». Nå vil ikke Borch lenger stå ved løftet. Hun blåser av det ved å si ting som at «jeg har jo ikke 10 milliarder i lomma mi, og det har ikke regjeringen heller» og «snakk med meg igjen om fire år». I høst var det ingen problem å finne raske penger. Borch uttalte at hun ville fordele en større andel av ramma på ti milliarder til de fem neste byvekstavtale-byene til Tromsø, og at friske milliarder skulle legges inn i kommende høsts statsbudsjett, altså i 2022.

Visst har regjeringen penger. Det er penger og politikk regjeringen driver med. Det er hele poenget med en regjering. Sandra Borch har ødslet med disse pengene under valgkampen. Det ser Senterpartiets velgere i Troms. Og det må være bra provoserende å se hvor «komfortabel og varm i trøya» Borch er nå. Hun fremstår ikke som hun tar sine egne løfter, eller egne velgere, særlig seriøst.

I valgkampen fant Borch først penger ved å hente fra storbyene til de mellomstore som Tromsø. Så justerte hun budskapet, etter bruduljer fra regjeringspartner Arbeiderpartiets lokallag i hovedstaden, til å gjelde «fremtidige byvekstavtaler». Hun skulle hente penger fra de andre mellomstore byene, til Tromsø. Nå nekter hun å gjenta løftet sitt. Tvert imot snakker hun om «andre byer» og «andre hensyn» og at «Bodø skal jo òg ha». Bodø er ikke engang blant de fem byene som står for tur med byvekstavtale.

At man som minister og medlem av regjeringen må ta inn andre hensyn og andre byer burde Sandra Borch tenkt på før hun lovte ti veimilliarder til Tromsø. Hva synes Senterpartiet her om dette? Hva synes vår varaordfører Marlene Bråthen? Dem hører vi lite fra, tvert imot fremstår det som at det er Arbeiderpartiet lokalt som jobber for å redde stumpene av Senterpartiets samferdselsløfter.

Denne sakte ryggingen vitner om at Borchs utspill ikke var forankret i partiledelsen. Trolig var den kun forankret hos henne selv, men det vil hun ikke vedgå. Hun fikk flere muligheter til å demontere løftet i kjølvannet av debatten, men hun benyttet ikke sjansen da hun hadde muligheten, hun spinnet derimot videre på det. Nå prøver hun altså å bevare en fortsatt tøff tone samtidig som hun innordner seg regjeringens prioriteringer.

Borch er ikke den første politikeren til å gå inn i en valgkamp med baugen åpen, og hun blir ikke den siste. Det som er spesielt i Borchs tilfelle er at det virker som det kostet henne så lite.