Halleluja, og bunnlinja lenge leve!

Det henger mørke skyer over landet. Pandemi, krig og økte priser over hele linja. Det blir mindre gøy fremover. Nå skal det spares.

Når man skal spare, kan det åpenbart være greit å gyve løs på områder der man tidligere har vært vant med nedskjæringer, som for eksempel psykisk helse. Det sitter i ryggmargen allerede, for der har man god trening i å skjære ned til, og inn i, beinet, og der vil de sikkert fortsette med å spikke i beinet så margen tyter. De som sliter og baler med psykiske lidelser, som man regner med at de fleste av oss vil oppleve i løpet av livene våre, er heldigvis vant med å stå bakerst i køen. Dét er da noe.

Det er, naturlig nok, ikke direkte poppis blant dem som rammes direkte, samt hos deres pårørende, men man kan åpenbart leve godt med det likevel oppe i de stadig flere korridorene, med stadig flere administrasjonsansatte, der man til daglig tvinner tommeltotter og fikler med kulerammer, i stedet for å hjelpe folk med helseproblem. New public management (NPM) heter dette besnærende verktøyet, der man bruker styringsprinsipper fra privat sektor til å effektivisere offentlig sektor.

Er det ikke helt fantastisk, at man for eksempel kan drive psykisk helsevern etter samme prinsipp som man driver japanske bilfabrikker? Halleluja, og bunnlinja lenge leve. Det er sikkert derfor man nå driver og tvangsselger 14 av 17 psykiatriske spesialinstitusjoner her i landet.

Den norske stat trenger jo tilførsel av frisk kapital for å bygge nye, fine og fjonge butikker, eller sykehus, om du vil. Butikker der bare språket i seg selv dehumaniserer og forkvakler hva helsearbeid bør og skal være. Der pasienter er «kunder», behandling av syke mennesker er «produksjon», ventelister er «biomasse» og «ordrereserver», og der mennesker er «varer». Hilsen et av de mest bemidlede land i verdenshistorien.

Blekket har knapt blitt tørt etter den historiske kuvendingen, der styret ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) snudde i spørsmålet om hvor nytt bygg for rus og psykisk helse skal ligge. Av hensyn til påtrykk fra fagpersonell, pasienter og pårørende ble det omsider avgjort at det blir nytt bygg på Åsgård, i de naturskjønne og åpne områdene der det psykiatriske sykehuset har ligget siden 1966.

Avgjørelsen avstedkom rørende gledesscener fra både pasienter og pårørende. Det var en liten og sjelden seier for så vel fornuften som for dem som normalt er vant til å kjøres over av det offentlige, og der de er vant til å tape i prioriteringsrundene hvor de må måle krefter med den ofte altoverskyggende somatikken.

Men nå går det dårlig med alle sammen, ikke minst her i nord. Helse nord sliter med ettervirkninger av pandemien, men økonomien er generelt ræva, og når budsjettpostene er tomme, bites pasientene i Helse-Norge, for det kan jo være greit å huske at det er dem hele sektoren er til for. Uten pasienter/«kunder» blir det heller ingen leger, ingen sykepleiere, ingen renholdere og heller ingen i en stadig voksende administrasjon som kan telle hvor mye de andre koster.

Og nå er det krise. Sykehusene i nord går med underskudd, sies det med alvorstyngede stemmer.

Sykehus og helsetilbud skal jo helst gå i pluss, som om det var frittstående butikker der kundene kom inn og kjøpte varer til en høyere pris enn innehaverne hadde kjøpt dem inn for. På et styremøte for Helse nord i forrige uke var det skriften på veggen.

Jeg skal ikke trøtte med masse tall, men tallene er høye. På årsbasis snakker man om forventede underskudd på flere hundre millioner. Den gode nyheten da er at UNN kan melde at de klarte å kutte i bemanningen, som de håper vil hjelpe på både bunnlinja og sykefraværet. Og, klart, jo færre ansatte, jo mindre sykefravær (Ingen ansatte = Null sykefravær!).

At ansatterepresentanter påpeker at bemanningen nå er der den burde vært før pandemien får ikke hjelpe. Hvorvidt det skal kuttes årsverk i ledelsen, der UNN-direktøren og elleve andre tjener over to millioner kroner i året hver vites ikke. Direktør Anita Schumacher får selv utbetalt en lønn på 2.438.566 kroner, inkludert pensjon og andre godtgjørelser. Ser man bort fra UNN-direktøren, har i tillegg 11 andre ledere ved helseforetaket lønn, pensjon og godtgjørelser på over 2 millioner kroner i året hver.

Den dårlige nyheten er at de nå ser seg nødt til å nedskalere det nye sykehusbygget på Åsgård, en historisk oppgradering av det psykiske helsevernet, estimert til kostnader på rundt 3 milliarder. Det vil si at det nye bygget, når det etter alle overskridelser og forsinkelser står ferdig en dag, kommer til å være underdimensjonert fra første virkedag. «Å spare seg til fant» er her bare et komisk understatement.

Dette er å bygge ei jolle som skal ta seg av fergetrafikken. Billig blir det selvsagt, bare så synd, da, at bærekraften i forhold til etterspørselen er på to forskjellige planeter. Det er pissing på egne ben for å holde varmen, med den velkjente bivirkningen at det etter litt kort og varmende glede bare blir enda kaldere, samt at det hele vil stinke med tiltagende kraft. Dit er vi altså på vei nå. Det er helt utrolig.

Dette handler ikke om Tromsø eller Nord-Norge. Dette er heller et lite stykke Norge, der man åpent innrømmer den manglende politiske viljen til å satse på psykisk helse. Etablerte, psykiatriske institusjoner legges ned og spises opp av det somatiske – i hele landet. Behovet for flere sengeplasser er alarmerende. Da svarer man altså med å bygge ytterligere ned.

Samtidig bygges det veier og tunneler så milliardene spruter. I Bodø skal ei flystripe flyttes 900 meter, blant annet for å bygge en miljøvennlig bydel på den gamle stripa. Estimert pris: 5 milliarder kroner. Vi driver og bygger strekningen Trondheim – Kristiansand fergefri. Estimert pris: 350 milliarder kroner. Bare papirarbeidet har allerede kostet 1,5 milliarder. Motorveien mellom Asker og Bærum – en enorm strekning på 17 kilometer, ikke mil, vil ende opp på 60 milliarder kroner.

Ja, det er epler og pærer. Samferdsel er viktig, og helse er viktig. Men pengene kommer fra samme sted, og fra den samme pengesekken der man nå altså – uten synlig skamvett – skal knipe inn og senke ambisjonene i byggingen av psykisk helsevern.

Kanskje det var dette Ingvild Kjerkol, Norges helse- og omsorgsminister, mente da hun i januar bestemte seg for å skrote «den gylne regel», altså at det skal være et uttalt politisk mål å styrke psykiatrien i forhold til somatikken? Norsk helsepolitikks veier er jaggu uransakelige.

Det er all mulig grunn til å sende de som jobber i helsevesenet, altså de som jobber med pasienter/ «kundene», varme tanker. Denne heltemodige gjengen – og da tenker jeg altså ikke først og fremst på talltellerne – jobber etter helsepersonelloven, som pålegger dem å gi både forsvarlig og omsorgsfull behandling av pasientene sine.

Hvordan det føles, når de økonomiske forutsetningene for det kontinuerlig marginaliseres, kan man knapt tenke seg. Men det er fryktelig trist, og nok en gang er det psykisk helse som er den største taperen.