foto
SPALTIST: Ina Gravem Johansen Foto: Privat

Dommedagsprofetien kom ikke fra kvalifisert personell ved akuttmottaket, men fra ei jente i skolegården med halvferdig tannfelling på merittlista. Nå myste hun konsentrert mot arret og leverte nådestøtet: «Du kan i alle fall bare glømme å bli modell!»

Akkurat den karrieren glapp neppe bare på grunn av arret i panna, og selv om det ante meg at den sylferske analysen var av det overdramatiske slaget, refererte jeg saken til min far. Målet var en «second opinion» fra han som hadde kjørt til legevakta den dagen jeg stupte inn i en metallkant og fikk ansiktskjøttet kløyvd inn til skallen.

Såret var et rettlinjet kutt. En medisinsk plankekjøring som burde resultert i et mindre dramatisk arr enn den rødlilla, bulkete potetåkeren av hud og bindevev som nå var et faktum. Men så havnet skaden heller ikke i hendene på renommerte plastikkirurger, denne mørke januarkvelden ved legekontoret i Gokk.

Min far var ikke like bekymret for min fremtid: «Det største problemet til unger, er at dokker ser så forbanna naive ut. Med et sånt arr så skjønner folk at du har opplevd litt, i alle fall. Du skal prise deg lykkelig over den respekten som følger med. Vær heller bekymret for ho tøvsjura som har en bratt læringskurve i vente om ka man døyr av, her i livet.»

Som 10-åring hadde jeg heldigvis verken rukket å drømme om å bli modell eller utvikle det overkritiske blikket foran speilet. Kanskje var det derfor jeg faktisk godtok min fars vinkling, selv om heller ikke han var imponert over kirurgien:

«Da eg såg den der livredde turnus-smolten som skalv då han sku sy, tenkte eg at vi heller sku ha kosta på oss å ringe etter dyrlegen, for han har i det minste trokla kjøtt før. Men etter nærmere ettertanke e det der jævlige arret en gave å gå rundt med. Kanskje møte du en rabiat tulling som heller velge å terrorisere nån andre, når du flekke den panna der i auan på han.»

Dermed fikk arret sin tyngde som erfaring og potensielt selvforsvar. Jeg savnet nesten det hissigrøde krateret som etter en del år ble både blekere og jevnere. Helt usynlig ble arret dog ikke, det fikk jeg nylig erfare da det kom et slags faglig tips om at problemet burde reopereres på en plastikkirurgisk klinikk. I alle fall måtte arrvevet glattes ut med Botox.

Forslaget virket både overraskende og absurd. Skulle et gammelt arr, som jeg hadde klart å bære med stolthet gjennom den kritiske fjortisfasen og mange år etter det, nå retusjeres bort? Jeg ble rett og slett provosert av dette overflatiske angrepet på min person og integritet. For selvaksept sitter verken i kroppsdeler eller hudfolder. Vissheten om at avvik ikke er et handikap men en individuell superkraft, modnes rasjonelt over tid før den preges i sjelslivets rynkede skinn. For alltid, som et indre verdipapir.

Etter litt grubling innså jeg at tilbudet om å kamuflere arret, mot en klekkelig sum selvfølgelig, kom som en konsekvens av min alder. For i førtiårene har folket både pengene og den generelle panikken som skal til. Da lengter vi visstnok unisont mot å se ut som «forbanna naive unger». Vi betaler ikke bare dyrt for den fysiske utglattingen, vi kjøper kurs og bøker som lærer oss hvordan vi skal fremstille oss selv som arrløse og hysterisk positive. Uten bagasje. Uerfarne, blanke ark som det levde livet ikke har preget. Hubba-bubba profeten med rosa hårstrikk har blitt 40-årenes forbilde.

Det er merkelig. For når man endelig har nådd en slags voksen plattform der det er mulig å presentere seg selv som den man faktisk har blitt, så presses vi til å investere dyrt i å seile under falskt flagg, både psykisk og fysisk.

Det virkelig interessante, å lære å kjenne folks kartotek av delvis grodde beinbrudd og gamle skuddsår, virker gammeldags og tabu. Vi skal ikke fordype oss i hvilke rifter som har bevart tyngden og hvilke som lot seg fade ut av tid og mer erfaring. Vi skal verken lære av alder eller se lærde ut.

Det er bitte litt sjarmerende at en rosa mini med musefletter tror at livet tar slutt når den første tryninga setter spor. Men det er bare gørr kjedelig når de som pusher 50 fornekter tyngden i alle sine arr.