Venninna mi fikk påvist endometriose i en alder av 35 år. I seg selv er ikke det hårreisende, det rammer 5–10 prosent av alle kvinner. Men når man vet hvor mye smerter hun har hatt siden ungdomsskolen, alle gangene hun har oppsøkt lege og gynekolog for å finne ut hva som feiler henne, og kun fått til svar at det er menssmerter, da blir man, eller iallfall jeg, ilsk.

Det er for vanlig.

Endometriose er, for dem som ikke kjenner til det, en tilstand der vev av lignende type som slimhinnen i livmoren vokser utenfor livmoren. Det kan gi store smerter ved menstruasjon og eggløsning, og femti prosent av alle ufrivillig barnløse kvinner har dette.

Årsaken til at venninna mi endelig fikk en MR-undersøkelse som kunne påvise at det faktisk ikke bare var det vide begrepet «menssmerter» hun har vridd seg i smerte av i over 20 år, var at hun og samboeren hadde forsøkt å få barn i en lang stund. Først da ble hun tatt på alvor.

Som om vi kvinner først får verdi når vi har tenkt å produsere et avkom født med ski på beina. Som om det er på sin plass at vi skal leve i stillhet med smerter fordi Eva tok en bit av det forbanna eplet.

Jeg fikk mensen altfor tidlig, syntes jeg selv. Jeg var 11 år da jeg våknet opp i en blodpøl på jenterommet, flatbrystet og med blåmerker på knærne fra gårsdagens «boksen går». Bortsett fra at det var flaut å være den eneste på den lille skolen som hadde mensen, som måtte gå ned på doet i kjelleren for å skifte bind – et do vi var overbevist om var hjemsøkt – var det verste at det gjorde så skrekkelig vondt før mensen kom de to gangene i året det kom. Så vondt at jeg kastet opp, ikke klarte å røre meg eller at jeg besvimte.

Mamma tok meg til gynekolog. Hun er ikke av den dramatiske typen, men hun skjønte også at noe ikke var som det skulle. Det er bare menssmerter, kunne den mannlige gynekologen fortelle. Man er jo opplært til å stole på legen, og jeg var for ung til å fortelle at smertene ikke var når jeg hadde mensen, men at det var under eggløsningen.

Etter at jeg ble voksen har jeg vært hos gynekologen flere ganger med de samme plagene, og fått samme svar: Det er bare menssmerter. Når jeg har forklart at det ikke er da jeg har vondt, har jeg fått et hode på skakke og noen skuldre som går opp og ned som motsvar. Mange kvinner har plager, slik er det bare, liksom. Ok, herr doktor. Da stoler jeg vel på deg.

Det var først da jeg dro til en kvinnelig gynekolog som 27-åring, den eneste av sitt slag i Tromsø, etter å ha havnet på akutten på grunn av plagene, at jeg fikk oppklaring.

– Du har veldig mange cyster på eggstokkene dine. Fra det jeg kan se på bildene kan det se ut som at du har PCOS, sa gynekologen, før hun la til noe jeg takker henne for den dag i dag:

– Hvis du vil ha barn, kan det være lurt å få det før du er 30. Det kan ta tid å bli gravid.

Og det gjorde det.

PCOS rammer én av syv kvinner. Symptomene er sammensatte og svært ulike fra kvinne til kvinne. Man kan ha sjelden eller uteblivende menstruasjon, og det kan dermed være vanskeligere å bli gravid fordi man ikke har eggløsning regelmessig. Kvinner med PCOS har oftere uønsket hårvekst på kroppen og i ansiktet, og halvparten er overvektige.

Jeg dro til fastlegen i forsøk på å få påvist PCOS, tusen steg nærmere endelig å få vite hva som feilet meg. Han så på meg undrende.

– Du trenger ingen undersøkelse. Jeg ser jo at du ikke har PCOS. Du har ikke skjegg og ikke er du tjukk heller, sa han.

Og dét var dét. Den dag i dag vet jeg ikke annet enn at det kan hende at jeg har PCOS. Smertene roet seg etter to graviditeter, systemet og syklusene mine har endret seg, så det er ikke så prekært for meg å vite om jeg har det eller ikke – nå.

Men det hadde vært sabla godt å vite da hvorfor jeg hadde så mye smerter alle de timene og årene. Om ikke annet for å slippe å skreve så ofte i gynekologstolen eller bli båret inn på akutten. Om ikke annet for å vite at det ikke var farlig, dette som kjentes som knivblader laget av satan som boret seg inn nede i magen.

Behandling av plagene er ofte å gå ned i vekt eller å begynne på p-piller – disse deilige hormon-pillene vi fra ung alder skal proppe i oss, og som har mulige grusomme bivirkninger som kreft og blodpropp, tørrhet i skjeden og depresjoner.

En medisinstudent som skriver en masteroppgave om PCOS kunne fortelle at det de hadde lært på studiet om syndromet var tilnærmet lik null. Hun mente leger må kunne mer om dette, at det må forskes på. Det er ikke nok å gi kvinner som har ventet på svar i flere år, som er uforskyldt overvektige på grunn av en hormonforstyrrelse, råd om å gå ned i vekt.

Når 1 av 7 kvinner lider av PCOS og 5–10 prosent av endometriose, er det vanskelig å ikke å være enig i det. Hvorfor forskes det ikke mer på disse kvinneplagene? Finnes det kanskje noen medisiner eller behandlingsmetoder som kan hjelpe som ligger der, men som vi ikke har sett ennå? Tar vi oss ikke råd, eller syns vi bare ikke at det er så viktig?

Greit nok at man ikke kan kurere tilstanden, og at den i seg selv ikke er farlig, selv om den kan gi både diabetes og depresjoner, blant annet. Men som all annen diagnostisering er det en lettelse å vite hva det er som feiler deg – fordi det gir deg kontrollen over livet ditt tilbake. Det gir deg kunnskap som du kan orientere fremtiden og forventningene dine mot.

Hvorfor er det først når en kvinne ønsker å bli gravid at hun kommer videre fra legekontoret og inn på sykehuset for å finne ut hva som feiler henne? Er det kun da vi er viktige nok til å få helsehjelp? Går vi videre den stien, er konsekvensen at kvinner som ikke ønsker å få barn aldri får vite hvorfor de har så skrekkelig vondt. Har du ikke tenkt å bære fram et barn, er du ikke så viktig, da får du bare ligge der på soverommet og spy av smerte.

Utviklingen i samfunnet er at kvinner som får barn blir eldre og eldre. Man har kanskje en karriere, en livssituasjon, eller et liv man vil få levd, før man er klar for å bli mor. Og så blir man sendt på sykehuset for å finne ut av hvorfor man ikke blir gravid, og finner ut at man har endometriose eller PCOS. Hva om det da er for sent?

Det er overhodet ikke bra nok. Noen må skjerpe seg.