Den 25. februar skal, hvis fylkesrådet får sin vilje gjennom, søknad om fylkesdeling ferdigstilles og sendes sørover. Det hele oppleves som en skinnprosess. Hurdalsplattformen har allerede innvilget søknaden, uten å se hva den inneholder av konsekvenser. Det er en farse. Hvordan havnet vi her?

Troms og Finnmark fylkeskommune ble ikke bygd på fast grunn, med solid mur og reisverk. Det har siden vedtaket om sammenslåing vært full fyr innad i konstruksjonen, og når ledelsen velger å bære ved til bålet fremfor å hente slukkemidler, ja da raser det naturlig nok sammen.

Troms og Finnmark fylkeskommune har aldri fått en sjanse. Det ble aldri noen reell sammenslåing, bare en midlertidig konstruksjon i påvente av regjeringsskifte. I tillegg tok det bare to måneder fra sammenslåing til et virus stengte landet. Om man hadde prøvd på ordentlig fra første stund, ville det på grunn av omstendighetene ikke vært mulig å måle resultater av to ordinære driftsår.

På tross av motstand og pandemi har noe skjedd. Min oppfatning er at flere har blitt positive til å la nyvinningen Troms og Finnmark få en sjanse til. Vi ser flere tørre å ytre seg om at man ikke ønsker en deling. Årsakene til dette er forskjellige. Noen har vært positive hele tiden. Noen var imot sammenslåing, men mener en deling er like tøvete. Noen ser fordeler man ikke så før. Mange er redd for hvordan en ny kostbar reform vil påvirke tjenestetilbudet. For de aller fleste er det de fylkeskommunale tjenestene vi har nært, ikke et fylkeshus med fylkestingssamlinger.

Fylkeskommunen har slitt med legitimiteten lenge. Alle vet hvilket fylke de bor i, men få vet noe om hva som faktisk skjer internt i fylkeskommunen. Denne kunnskap er i stor grad forbeholdt fylkespolitikere og ansatte i administrasjon. Hva skal vi egentlig med dette forvaltningsnivået? Er det ikke nok med Storting og kommunestyrer, spør mange?

Jeg tenker at jo lengre unna storbyen man kommer, jo mer relevant kan fylkeskommunen være. Tromsø kunne nok løst mange fylkeskommunale oppgaver selv. Men mange små kommuner, i en landsdel med store avstander, trenger en enhet som koordinerer f.eks. hurtigbåter og videregående opplæring. Som kan se muligheter på tvers av kommunegrenser og være et talerør i viktig saker for en hel landsdel. Alternativet er mer statlig byråkrati eller et lappeteppe av interkommunale selskap.

Utredningen for oppdeling sier at avstander er et stort problem, jeg mener at dette er vår styrke. At Troms og Finnmark fylke utgjør 23 prosent av Norges totale areal, at vi grenser til Sverige, Finland og Russland, og at vi har en 15.475 km lang kystlinje til Norskehavet og Barentshavet er ikke et problem. Det er vår mulighet til å bli hørt! At andre vil marginalisere oss med oppdeling kan jeg skjønne, men hvorfor skal vi selv sage av den grenen vi sitter på? Vi blir aldri flest folk. Hverken hver for oss eller sammen. Men sammen er vi en konsentrasjon av kompetanse, ressurser og potensial man ikke lett kommer rundt.

Den beste veien videre er å forsterke det skjøre vi har. Den nye regjeringen kan istedenfor å minimalisere Troms og Finnmark bruke tid på å utdype sitt budskap fra valgkampen: «Vi er for en regionreform, men ikke Solberg-regjeringens regionreform». Hva mente Støre med dette? Det var Ap som var driveren i regionaliseringsdebatten før. I den senere tid har sentrale Ap-politikere kommet ut og påmint om dette.

Min bønn til både fylkesråd, fylkesting, storting og regjering er: Ta en pust i bakken før dere bare banker en deling tilbake til fortiden gjennom. En ny stor regionreform, kun med hensikt å få tilbake gamle grenser, vil effektivt sette en stopper for alt det gode man kunne fått til.

Statsminister Støre kommer til Tromsø denne uken. Jeg ser fram til å høre hans planer for satsning i nord. Hvordan skal vi demme opp for utflytting, mangel på arbeidskraft og etterslep på infrastruktur?

I en ustabil verden har nordområdene igjen blitt storpolitikk. Vi må hevde vår suverenitet og styrke tilstedeværelsen i nord med folk og forsvar. Svaret på de store spørsmål er ikke å dele fylkeskommunen, slik noen liker å fremstille det. Det er en blindvei.