Spaltist Øyvind Hilmarsen påpeker i sitt innlegg «Kvaløyforbindelsen – gjøkungen i bypakken» at «Størstedelen av bompengene brukes i sentrum, mens innbyggerne i distriktene får smuler». Som kommentar vil jeg her tilføye; dette er det vel ingen som er uenige i. Jeg vil også gi min fulle støtte til spaltistens neste påstand om at distriktsinnbyggerne ikke har noen alternativer for å unngå bompenger.
Samtidig vil jeg og minne spaltisten om at partiet Høyre, hvor han selv tidligere var aktiv kommunestyrerepresentant, var et av partiene som stemte for innføring av bompenger, slik at distriktsinnbyggerne ble pålagt bompenger uten muligheter for alternativer.
Når dette er sagt så deler jeg spaltistens bekymring om at byggingen av ny Kvaløyforbindelse drar ut i tid, og er hjertens enig i at denne forbindelsen er svært viktig og ikke bare bør, men må prioriteres.
At byggestansen på Kvaløya må oppheves er jeg selvfølgelig også enig i, men stiller meg samtidig undrende til at spaltisten bringer dette frem som et sterkt ønske. Spesielt siden partiet Høyre hvor han tidligere også var byrådsleder, stemte for og ikke utvide byområdets geografiske ytterpunkter for boligbygging (jfr. Kommuneplanens samfunnsdel med arealstrategi 2020-2032), men kun tillate boligbygging i spesifikke distriktssentre milevis fra Kvaløybrua.
Og årsaken til at Høyre og resten av kommunestyrets store flertall stemte for dette var at privatreiser med bil ikke skal øke, men at man skal øke antall privatreiser til fots, med sykkel eller buss. Hvordan et slikt vedtak vil fungere for de uten alternativer skjønner de fleste.
Konklusjonen her er at det er vanskelig å ri to hester, uansett hvor god rytteren er. Man kan ikke både ville distriktene vel, fronte oppheving av byggestoppen på Kvaløya, samtidig som man sier at fremtidig boligbygging kun skal foregå i distriktssenter som for eksempel på Sommarøya eller i Kvaløyvågen. Da er det liten vits i å oppheve byggestansen på Kvaløya, i alle fall for boligbyggingen sid del.