Til minne om Aud Schreuder (15.05. 1934–7.03. 2022)

Aud Schreuder var født inn i Jakobsenfamilien i Tromsø. Farfaren Anton Jakobsen, som var ordfører i Tromsøysund og faren Helge Jakobsen satt begge på Stortinget for Venstre, et parti Aud representerte i Tromsø bystyre. Jakobsenfamilien var sentral i ishavsfangsten med fangstskuter og sto bak byggingen av Fjellheisen. Aud utdannet seg til turistguide og var sterkt tilknyttet både Fjellheisen og Arktisk forening/museum (1947), der flere i familien ble æresmedlemmer. Som turistvert var hun engasjert i å vise fram de beste sider av Tromsøbyen hun brant for. Auds farfar blir ansett som Ishavskatedralens far, og kirken var et naturlig stoppested for omvisning, før turen med fjellheisen til Fløya. Som ivrig turentusiast sto Tromsdalstinden sentral i hennes liv – et fjell hun gjennom hele livet hadde utsikt til fra sitt kjøkkenvindu. Aud mente vel at en ikke var skikkelig tromsøværing før en hadde vært på Tromsdalstinden, som for henne nærmest var et hellig fjell.

Selv om Aud i ung alder reiste både til London og København for blant annet å utdanne seg i kroppsgymnastikk, ble det barnepleien som ble hennes yrkeskarriere etter at hun stiftet familie og bosatte seg i heimbyen. Aud bodde nær Alfheim svømmehall som ble som en «husvenn» med jevnlige besøk, og hun brant for at svømmehallen måtte bevares. Til jobben på sykehusets barneavdeling, syklet og gikk Aud, uansett vær og vind. Hun hyllet naturen som en gave i livet og uttrykte ofte at det var godt å komme ut å kjenne den friske vinden i ansiktet. Aldri var det snakk om dårlig vær, men bare snakk om å kle seg etter forholdene.

Aud spilte bridge og hadde en stor sosial omgangskrets. I samværet med andre var hun en oppmuntring og ga hånd- og nakkemassasje med gode ord til oppmuntring. Hun talte varmt for å spise tang fra fjæra og benytte naturens urter til te-drikk. Som barn hadde hun plukket multer på toppen av Tromsøya, sammen med sin mor. Aud gjentok at hun alltid etter turer i naturen kom beriket heim. Å sitte foran fjernsynsskjermen var sjelden noe alternativ. Vinterstid var skiene ofte i bruk, og nordlyset var en venn. I Odd Fellow Ordenen fikk hun mange søstre gjennom det lokale og internasjonale humanitære arbeidet. I pensjonistuniversitetet fulgte hun med på ulike tema. Aud var språkmektig og heimen var åpen for utenlandske venner, i et hus hvor ektemannen gjennom flere år var fransk konsul.

Etter at helsa begynte å skrante, flytta Aud til en leilighet i Mortensnes omsorgssenter. Her kunne hun se ut over fjellene til Kvaløya, og her hun mentalt holdt kontakten til sin avdøde ektemann gjennom et langt liv, Wilhelm og sønnen Tom som hun opplevde å miste. På omsorgssenteret fortsatte hun å holde seg aktiv med trim og brukte ergometersykkelen. Piano spilte hun for å muntre sine samboere. Til en venn kunne hun spille Ave Maria som fylte hele inngangshallen med liv og ettertanke.

I mitt liv har barnepleieren Aud, både på jobb og i fritiden, vært en uvurderlig påle som har holdt oppe mitt pågangsmot og livslyst, i en svært vanskelig situasjon med å miste mine barn. Aud som omsorgsperson hjalp meg å stå oppreist i en traumatisk tid.

Fred over Aud Schreuder sitt minne i takknemlighet.

Søsterlig hilsen

Dagrunn Grønbech