– Jeg beklager at Norge ga uttrykk for at man ikke aksepterte skeiv kjærlighet. Menneskers kjærlighet, sa statsminister Jonas Gahr Støre under en offentlig tilstelning i regjeringens representasjonsbolig onsdag ettermiddag. Der hadde han og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen invitert en rekke veteraner fra homobevegelsen, FRI og representanter fra de skeive miljøene.

– At norske myndigheter straffeforfulgte og dømte disse menneskene er dypt alvorlig. Det samme er skylden og skammen paragrafen påførte dem. Loven førte til at skeive opplevde grov fordømmelse og diskriminering, sa statsministeren videre.

Støre fortalte også om hvordan 119 menn i Norge mellom 1902 og 1950 ble dømt for å ha seksuell omgang med en annen mann, før denne forferdelige loven ble fjernet 21. april 1972. Han kunne også tilføyd at av de 414 nordmenn som ble kastrert i årene 1934 til 1969, altså overgrep der de mot sin vilje fikk fjernet testiklene sine, var flere av dem homofile menn, der myndighetene ønsket å «forebygge seksuell tøylesløshet». Og så videre. Vi har en lang og mørk historie å vise til, dessverre også den som fulgte etter merkedagen i 1972.

Jeg er selv en mann født i 1971, og hadde jeg vært homofil, ville jeg altså vært født kriminell. Dette er alltid et faktum jeg har latt meg forundre av, hvor fjernt det var. Så er det viktig å påpeke at Norge heller ikke ble forandret til en sammenhengende stor og lykkelig gay parade fra og med 21. april 1972.

Mennesker med homofil legning har vært forfulgt, diskriminert og påført urettferdig skam av store deler av folket, både på fritid, i arbeidslivet, i media, i sosiale sammenhenger og ikke minst av medlemmer fra sine egne familier. Og altså den norske stat, som har vært med på denne inhumane og diskriminerende praksisen langt inn i vår egen samtid.

Partnerskapsloven ble ikke vedtatt før 21 år etterpå, men i 1993 fikk fortsatt ikke lesbiske og homofile par gifte seg eller inngå partnerskap i kirken, og de ble fremdeles nektet å adoptere barn. «Stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap» ble ikke tillatt før i 2002.

Vi måtte helt til 2008 før lesbiske og homofile par fikk mulighet til å gifte seg i Norge, altså at det skulle bli lovlig å formalisere et giftermål mellom to mennesker som elsker hverandre. «Adopsjonsprøvingsrett for samkjønnete par til assistert befruktning» fulgte med loven. Det er helt absurd hvor tregt det gikk.

Norsk Psykiatrisk Forening fjernet så sent som i år 2000 homofili fullt ut som diagnose, en belastning som også gjorde det lettere for diverse trossamfunn å diskriminere skeive, der de helt frem til i dag har vært forsøkt «helbredet» ved bønn og det som verre er.

Det er helt surrealistisk, flaut og skammelig hvor tregt det har gått. Hvor mange liv og skjebner som har gått til grunne under disse intolerante og inhumane forholdene er helt jævlig å tenke på. At det har skjedd med symbolsk velsignelse fra staten gjør det bare enda mer bedrøvelig.

Vi bør nå bruke anledningen fra denne offentlige beklagelsen til dra samfunnet mot mer fornuft og større åpenhet, at de som har en skeiv legning skal føle seg likeverdige, som de jo vitterlig også er. Likevel opplever skeive mer mobbing, statistisk sett sliter flere av dem med psykiske lidelser og de har en høyere selvmordsrate.

Det er fortsatt skeive som ikke tør å stå frem fordi de frykter konsekvensene det vil gi. At ikke én eneste mannlig utøver på toppnivå av landets største idrett, fotball, har stått frem som homofil, sier i så måte dessverre mye om mye. Og i november skal fotball-VM for herrer arrangeres i et land der homofili fortsatt er kriminelt ved lov. Ifølge Amnesty er homofili kriminelt i hele 68 land verden rundt. I vårt naboland, Russland, trakasseres fortsatt skeive med myndighetenes velsignelse.

På en dag som denne er det også et visst vemod som melder seg. For dette tenker jeg at Kim Friele (1935–2021) skulle fått oppleve. Den uredde og svært krevende kampen hun tok for homofiles rettigheter og kår i Norge, i flere år mer eller mindre på egne skuldre, er ikke mulig å overdrive betydningen av, noe som ble overtydelig og ytterligere understreket da hun døde i november i fjor.

Det er utrolig mange som har ditto mye å takke henne for, ikke minst de mest fordomsfulle og rabiate homofobe, som ufrivillig ble slept inn i fornuften og mot et samfunn med mer toleranse, takket være henne.

Jeg vil også sende en tanke til min gamle kollega Stein Fredriksen (1963-2019), som var sentral i etableringen av Tromsø Arctic Pride, hvor han også var festivalsjef til han døde så altfor tidlig. Hans åpenhet og inkluderende vesen betød masse for mange. Han ville nok satt pris på denne offentlige beklagelsen fra norske myndigheter.

Rettigheten til noe så essensielt, ufarlig og kjempefint som retten til å elske hvem man vil, er så grunnleggende at det er ubegripelig at noen har vært nektet den, og særlig i et land vi selv liker å se på som moderne og progressivt.

La oss nå håpe at denne offentlige beklagelsen vil være enda en dytt i riktig retning, der gjensidig kjærlighet mellom mennesker verdsettes ytterligere, da det åpenbart er mindre opplagt enn man kanskje skulle tro.