Dette skulle jo ha kommet på kvinnedagen, men jeg har ikke vært ordentlig i stand til å skrive det jeg nå skal berette – før nå. For jeg har vært i en form for sjokktilstand, i en slags vedvarende luftlomme, type mental turbulens, helt siden forrige søndag, da jeg var i den ufattelig uheldige situasjon at jeg befant meg i fly da tidenes storm blåste over Andenes.

Vi burde jo ha skjønt det allerede da vi ankom Tromsø lufthavn. Sandnessundbrua var stengt grunnet vind, alle avganger var forsinket på grunn av været, solavskjermingen på utsiden av rutene på avgangshallen hørtes ut som et balalaikaorkester, og vinden ulte sin svanesang så snart noen åpnet døra på gløtt.

Men til Andenes skulle vi. Vi hadde en konsert å spille, og en historie om Kvinner fra øyene å fortelle – du vet, denne jernhesten av et menneske som holdt øyværene i gang når mannen var på fiske, som fødte samme dag som hun harva potetlandet, som rodde alene over Lopphavet om hun måtte, eller hvis hun ikke hadde noe annet å gjøre.

Det var litt ironisk, for vi skulle komme til å møte på dagens øykvinner. I lufta.

Men først måtte vi komme oss om bord – det var ikke bare bare, det var bussfrakt ut til den lille grønne Widerøe-maskinen, og vi hadde vår fulle hyre med å stavre oss over isen fra bussen og inn i flyet. Jeg hadde med trekkspillet i håndbagasjen, og tenkte at hvis vi havner i Andfjorden så skulle jeg gå ned til tonene av en finsk vals i a-moll – litt sånn Titanic. Tiltalende på en rar måte.

Jeg havnet på andre sida av midtgangen fra ei tøtta fra Bjerkvik, som arbeidet som flyvert i Widerøe. Hun skulle til Andenes og sove, og bekle morraflyet derfra neste dag. Det skulle vise seg å bli godt selskap. Mens vi satt der og ventet på avgang ristet det så merkelig i flykroppen, jeg måtte kikke ut og se om vi hadde lettet. Vi hadde ikke det, det var bare vinden som allerede nå lekte med flyet.

Så kom det en kjekkas fra cockpit i høyttaleren. Han ønsket velkommen til Widerøe, og var tydelig stolt av å være en Widerøe-mann, for han sa: «Det er litt vind i dag (litt??, tenkte jeg), og hadde dette vært sørpå så hadde været hatt et navn», sa han. Vi lo høyt. Såpass høyt at vi skjønte at vi lo ekstra høyt for å døyve skrekken. Jeg tenkte på en mulig sangtekst: Søringene frykter Ole, Frank og Gyda – Widerøe tenker: Fint, la oss fly da.

Så bar det av gårde. Avgangen gikk merkelig rolig for seg, det ristet faktisk mer i flyet da vi sto på bakken enn da vi passerte vraket av Tirpitz ved Håkøya. Over Senja lå vi såpass høyt at det var rom for å tenke på noe litt annet, konserten om to timer for eksempel. Jeg øvde på et par øykvinnedikt jeg burde kunne utenat. Så kom innflyginga.

Altså, det skal Andenes ha, de har ikke vært opptatt av vindstilla når de anla stedet, det ligger utsatt til for hvilken som helst vindretning. Og jeg vet ikke hva det var som traff oss, det kjentes ut som om Vårherre skulle ut i bakgården og trikse med en liten fotball, og vi var den ballen. Plutselig falt vi, hva er det de sier, i en slags luftlomme, det kjentes ut som om vi skulle helt ned, jeg strakk meg etter trekkspillet.

Så stoppet vi, fortsatt i lufta, som jo egentlig er ganske pussig – å falle i luft er jo ikke så rart, men å stoppe? Vi gjorde i alle fall det, kall det gjerne et under, og oppryddinga kunne begynne. Mobiler lå overalt, og lukene over hodene våre måtte lukkes, jeg har aldri vært med på at de åpnet seg av seg selv. Magen sa fra at dette ikke var greit, nå skjønte vi plutselig hva forsinkelsen skyldtes, de sa de måtte «vaske flyet». Kunne vel like godt sagt «spyet».

Midt oppi dette infernoet kom det rolig fra den kvinnelige flyverten: «Det blir litt humpete, det er viktig å spenne beltet godt, og husk å spenne det over hoftene, ikke over magen.» Spenne det over hoftene – ka i granskauen, tenkte jeg, hva står vi overfor nå? Og alt mens vi humpet videre som i en skrekkfilm over hustakene på Andenes, bøyde ho fra Bjerkvika seg over og spurte: «Er det noen kjente som spiller i bandet deres?».

Vi kom oss aldri ned, vi landet på noe som opplevdes som ett hjul på Andenes, og så bar det oppover igjen og til et nytt forsøk, før vi flakset til Bodø, smule Bodø, og landet kattemykt i bare 15 sekundmeter. Det eneste jeg klarte å tenke på når vi endelig var i sikkerhet, var disse to kvinnene i Widerøe-uniform. De jobber her. For noen helter, jeg er lamslått.

«Er det noen kjente som spiller i bandet deres»? Vel, nå som vi overlevde kan vi jo fortsatt bli kjent, i det minste. Det eneste jeg klarte å svare der ute mellom kastene var: Solisten og gitaristen e førreldran te ho Dagny.

Bjerkvikingen nikket anerkjennende.