I perioden 2011–2015 møtte jeg som fast medlem i daværende Byutviklingskomité, innvalgt for Tromsø Høyre.
Møtene var ikke rent sjeldent preget av en dårlig atmosfære. Det var mange og unødige, flåsete, usaklige replikker i debattene. Det gikk med mye tid i begynnelsen av møtene til beklagelser over parlamentarismen, hvor udemokratisk og meningsløst alt var – og hvor lite vi hadde å ta oss til i komiteen.
Aktørene i denne destruktive debatten var representanter fra både posisjon og opposisjon. Noen gikk opp i fistel og var på gråten når de skulle uttrykke sin frustrasjon. Det virket noen ganger teatralsk. Og uansett hvor lite vi angivelig hadde å gjøre: Møtene tok svært sjelden slutt før den tilmålte tid (klokken 16).
Et ungt medlem av komiteen, Isabell Pettersen Vikan fra Høyre, uttrykte en gang sin frustrasjon over all negativiteten. Hun ble øyeblikkelig irettesatt av eldre representanter. Daværende ansvarlig for byutviklingsspørsmål i Tromsø Ungdomsråd, Martin Gamst Johnsen, fortalte meg på tomannshånd at det var påfallende hvor mye negativitet det var omkring fremtidsrettede og viktige byutviklingsprosjekter i fagkomiteen. Isabell har for lengst flyttet til Oslo.
Så har jeg to ganger i høst møtt som vararepresentant i komiteen, som har endret navn til KOBY-utvalget. (Det hører med til historien at jeg ikke er med i Høyre lenger. Jeg er nå i Venstre.) Jeg registrerte fort en hyggeligere tone, mer oppegående og konstruktive debatter – ja, mer imøtekommenhet. Det lot til å være mer konsensus om – og vilje til – å drive igjennom store og viktige prosjekter for byen.
Jeg har engasjert meg i utviklingen av Tromsø i mer enn tredve år. Fra jeg var 10 til jeg var 29 bodde jeg i Oslo, rett og slett fordi min far, som var politimann, ble tilknyttet Politiskolen. Siden mine første impulser, midt i Tromsø sentrum, var bakgårder (med villkatter), kaier og tette, urbane gater, fant jeg villastrøket ute på Nordstrand litt kjedelig (det mest spennende var Ekebergbanen og toglinjen rett overfor vårt hus). Min raskt utviklede interesse for Oslo sentrum, med sine urbane kvaliteter, gjorde at jeg ikke rent sjeldent fant ut at jeg var bedre kjent inne i byen enn mange av mine skolekamerater på Nordstrand.
Den vedvarende kjærligheten til min fødeby, og interessen for det urbane, fortsatte imidlertid til jeg returnerte i 1988. Da ble jeg for alvor bevisst hvor forsømt bykulturen – og byidealene – var blitt i min fødeby gjennom årene. Forbildet var blitt landsbygda og eneboliger langt fra bykjernen.
Som et forhåpentlig velanbragt malapropos vil jeg nevne følgende: For tre uker siden, i november, var jeg på busstur til og fra Alta – med avreise begge veier tidlig om morgenen. Det var første gang jeg var i Finnmark på denne tiden av året. Begge veier var kjøreturen et eventyr takket være et fantastisk klarvær med tilhørende, guddommelig belysning gjennom den korte dagen. Lyngsfjorden, Storfjorden og Langfjorden med sine fantastiske, snødekte fjell – jeg skjønner hvorfor turistene kommer til oss!
Men så med tanke på returen: Man kjører gjennom det samme, overnaturlig vakre og magiske landskapet. Bussen måtte en tur innom Tamokdalen for å plukke opp turister på eventyrbesøk.
Etter å ha kjørt flere timer gjennom tynt befolkede områder nærmer vi oss tromsøsvingen. I det vi får øye på byen, og nærmer oss den, slår det meg hvordan den har vokst og utviklet seg på 30 år. Den fremstår som en langstrakt, urban oase – ja, en liten metropol langt mot nord. Jule-pariserhjulet på Prostneset får man også øye på. Man føler uvilkårlig stolthet over å komme fra en slik by.
Den kompakte byen Tromsø fremstår i seg selv som en attraksjon i det utlendingene oppfatter som en arktisk ødemark.
I så måte forundrer det meg mer og mer at så mange tromsøværinger, også politikere, problematiserer at Tromsø by utvikles og utvides. Det motsatte ville da utvilsomt ha vært et større problem.