Hvor lenge varer en internering? Er den som en stein bundet til foten, et minne som viskes ut idet belastningen fjernes? Varer den en hel livstid med traumer eller rosenrøde minner? Varer den i flere generasjoner der etappene må deles mellom de som har vært inne i opplevelsen og de som bærer arven av opplevelsen?

I mai 2023 fikk journalist Connie Walker sammen med Spotifys Gimlet Media både den prestisjefylte Pulitzer Prize og Peabody Award for podcastserien “Stolen. Surviving St. Michael’s.” Connie Walker er Cree fra Saskatchewan i Kanada. Hun ønsker med denne podcasten å undersøke sin avdøde fars opplevelser på internatskolen St. Michael’s, dit han ble sendt på begynnelsen av 1960-tallet. St. Michael’s Indian Residential School i Duck Lake var en av de 48 internatskolen i Kanada som var drevet av den romersk-katolske kirken. Connie Walker fikk aldri snakket med sin far om hans opplevelser, men hun fikk av sin bror vite at faren ble misbrukt på skolen. Hun søker svar, og vil finne navnet på presten som gjorde dette. Hun fant ut at faren var langt fra var alene om å bli utsatt for fysisk, psykisk og seksuelt misbruk på St. Michael’s. For denne podcasten mottok hun altså Pulitzer Prize og Peabody Award for 2023, for å anerkjenne historier som forteller noe viktig. Hun ga en stemme til de som ikke selv kan bruke sin stemme.

Odd Mathis Hætta skriver i Nordnorsk debatt den 24.05.23 om sin noe rosenrøde aktivitetsfylte skolegang på Kautokeino skoleinternat på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Som han selv skriver: “Ordningen med internatene var praktisk, med lavt fravær og med effektiv undervisning.” Ingen nektet barna å snakke samisk, og det var ingen måling av hodeskaller. Det var til og med lov å joike.

Ære være heldige Odd Mathis Hætta for hans lykkelige tid på internatskolen! Etter å ha kritisert Sannhets- og forsoningskommisjonen for sammensetningen óg for ikke å ha tatt kontakt med han, så har jammen Odd Mathis Hætta heroisk nok en referanse til tre navnløse kvinner, som visstnok i offentligheten skal ha gjort en kardinalsynd: “Så er det tre kvinner som offentlig har gitt sitt uttrykk for nærmest mistro mot det norske samfunn, og særlig den norske skole. De har heller ikke – med unntak av mulig én - som har egen- og foreldrenes erfaring fra internatlivet.” Her er det kanskje jeg må løfte hånden, for jeg har ytret meg et par ganger i offentligheten om fornorskningsinternatene og kommisjonens arbeid.

Men hvis alle opplevde dette paradiset som Odd Mathis Hætta beskriver, så hadde det vel neppe vært nødvendig med noen stortingsoppnevnt kommisjon til å granske fornorskningspolitikken? Eller, kanskje nettopp på grunn av hans innlegg, så er det tydelig at vi trengte en kommisjon for å granske de rosenrøde beskrivelser av livet på fornorskningsanstaltet, som han forfekter?

Siden jeg er kvinne, har uttrykt meg i offentligheten og ikke selv ble tatt hjemmefra og sendt på internat, ville det ikke overraske meg mye om jeg er en av de tre navnløse kvinnene som Odd Mathis Hætta refererer til. Jeg var nemlig så heldig at jeg aldri ble sendt på internat fordi min mor ikke ville at jeg skulle måtte oppleve det hun måtte gå igjennom da hun ble tatt hjemmefra og sendt på Børselv internat på midten av 1950-tallet, seks år gammel. Mamma valgte å flytte med meg til Lakselv før jeg begynte på skolen. I et par leserinnlegg har jeg referert til noe av det mamma fortalte meg om sine opplevelser. Dette gjorde jeg med hennes velsignelse. Hun støttet meg, fordi jeg støttet henne. Vår felles opplevelse skulle ikke forbli skjult. Derfor har jeg heller ikke tiet om meninger jeg har om kommisjonens arbeid. Vi kommer dessverre ikke unna det å uttale oss kritisk, med det resultat å bli beskyldt for å bære mistro mot det norske samfunn og den norske skole, mot makta!

Min mor er ikke lenger blant oss. Men det lettelsens sukk hun trakk hver gang hun kunne gå opp trappa hjemme etter å ha vært på internatet, kjenner jeg ekkoet av i mitt hjerte. Hun uttrykte ikke selv dette i offentligheten. Hvor i all verden skulle hun ha lært at “vi må snakke om det”, hun som av den snille staten fikk komme hjem hele tre ganger i året, i åtte år? Selv om Odd Mathis Hætta forsøker å være nedlatende mot de som ikke selv har opplevd interneringen, mener jeg å ha min talerett. Det er nokså bred enighet om at interneringen er en flergenerasjonsopplevelse. Den går i arv, og nå er jeg en av dem som bærer den arven. Forhåpentligvis vil flere få sin stemme hørt gjennom innsamlingen av historier gjennomført av Sannhets- og forsoningskommisjonen som leverer sin rapport 1. juni. Spørsmålet framover blir hvem som skal kunne høre, lese og hegne om historiene, hvem skal bære barnas stemmer? Noen blir faktisk tildelt Pulitzerpriser for å gi avmakta en stemme. Connie Walker kaller dem som måtte gå på St. Michael’s for ‘survivors’   overlevere av livet på internatskolen. Mamma var en overlever.