Denne kommentaren ble første gang publisert 18. februar.

Dyrtid, nylig innføring av bompenger og det grønne skiftet gjør at flere og flere kjører kollektivt, som for Tromsøs del er ensbetydende med å kjøre buss. Trikk og tog er bare noe rare søringer holder på med.

Dette har selvsagt sine fordeler, problemet er bare at bussene nå er fylt til randen med en haug amatører, altså de som ikke vet hvordan denne kollektive måte å forflytte seg på fungerer.

Her er derfor flere eksempler på noen gjennomgangsfigurer og arketyper som ikke må kopieres hva angår busskutymer. Så husk: Ikke vær som disse personene!

Gubbe-Gøran: Han overlevde både Golfkrigen, Halvsju, Ingvar Stadheims landslagsperiode og 250 episoder av «Du skal høre mye», og derfor mener han at han, bare i kraft av å være i live, kan breie seg som han vil på bussen. Han setter seg derfor aldri på ett av setene, men midt på, så han okkuperer begge, og med store øreklokker på seg, der han hører på podkaster med lange og rare program fra P2.

Hvis noen forstyrrer, og spør om å få sitte ved siden av ham, peker han bare på øreklokkene og rister på hodet. Her høres det for fanden på lange og rare program fra P2! Og han har besteforeldre som bygget landet, så kom ikke her!

Videregående-Viggo og -Vanja: De er fascinerende lite preget av verdens alvor, de får busskortet betalt av sine foresatte og de simpelthen bare elsker å rulle. Når de ruller, stimler de seg sammen og snakker med mer utestemme enn det festglad ungdom med tre i promille gjorde dagen pandemien ble erklært over av Erna Solberg. De synger ikke «Ja, vi elsker», men roper heller høyt og usynkront, ikke til hverandre, men til seg selv, lener seg konstant over setene og sender klassevenner snaps som de samtidig viser ved å holde mobilen i lufta mens de roper «Se! Se! Se! Se! Syyyyyyykt»!

Busstopp-Birger og -Brigitte: De er i kategorien mennesker som ikke bruker blinklys på bilen, fordi de selv mener at de ikke trenger det. De vet jo for faen hvilken vei de skal! Trenger ikke si fra da, vel! Og når de står klar og busser svinger inn på busstoppet, og den stappa kupeen skal tømmes for folk som bare vil én ting i hele verden, nemlig å komme seg ut i frisk luft, lar det seg rett og slett ikke gjøre.

Grunn: Alle verdens birgere og brigitter som står på utsiden tror at de må presse seg inn før andre kommer av, ellers vil de aldri komme seg på. Den komplette galskapen fører dermed til at heller ingen kommer seg ut, og dermed kan ett enkelt busstopp ta et kvarter i stedet for sju sekunder. Mennesker gråter. Smertehylene høres helt til neste busstopp. Liv går tapt. Logikken er den samme som å tro at man må krype inn i hageslangen for at vannet skal få komme ut.

Gomle-Gerd og -Ginge: Ginge og Gerd er effektive og har panikk for å havne i tidsklemma. Da må bussturen utnyttes maks, og hva er da ikke bedre enn å spise maten sin på bussen? Svaret er selvsagt «DET ALLER MESTE», men slikt biter ikke på dem.

Sju busstopp er synonymt med inntak av fire brødskiver surdeigsbrød med makrell i tomat og ei flaske økologisk smoothie, og blir det to stopp til, klarer de også klemme nedpå en dessert bestående av hjemmelaget yoghurt med syltetøy av selvplukkede multer.

Alle flekkene man ser på setetrekkene har Gerd og Ginges signatur på seg. Det er de som er grunnen til alle flekkene.

Pensjonist-Preben: Preben hater å ta buss, men myndighetene har tatt fra ham sertifikatet, barna har tatt fra ham bilnøklene. Beinas sviktende bæreevne, og de stadig voksende problemene med stedsansen, forhindrer ham i å løse utfordringer med fysisk forflytning på annet vis enn å ta buss. Og han hater det.

Han husker med vemmelse da Kong Olav tok trikken på Holmenkollbanen under oljekrisen vinteren 1973. Preben mener det var her forfallet til det norske kongehuset begynte, og at dette var mye verre enn Märthas engleskole, eller at samme prinsesse forlovet seg med en sjaman som mener han er ei øgle.

«Konger kjører ikke kollektivt!», spytter han foraktfullt ut, og tenker da både på Kong Olav, Sigurd Rushfeldt, seg selv og Ludvig XIV, hver gang han selv stiger inn på bussen, selvsagt før de som skal av rekker å komme seg ut.

Daling-Daniel og -Dina: Dina og Daniel er fra Tromsdalen, der de går under navnene «Disse» og «Dasse». De har alltid kjørt bil over brua, og vet at det bare er bona og turister som går eller sykler der, men nå tvinger ordfører Gunnar Wilhelmsen dem til å ta buss, et hardt slag med tanke på at sistnevnte er tungt involvert i TIL, og alle fra Dalen hater TIL og elsker TUIL.

Det finnes ikke den ting i verden man trenger som ikke er å få kjøpt på Pyramiden, men problemet er at de må til byen for å gå på bar, på kino, på teater (selv om Hålogaland Teater seff ikke kan måle seg med Tromteatret). De mener dessuten at Bodø er større enn Tromsø og holder seg for nesen når bussen kreker seg oppover brua, på vei til byen.

Når de blir tatt i kontroll, for de betaler aldri, viser de bare fingeren til kontrollørene og utbasunerer høyt «Disse og Dasse betaler faen ikke! Han Arthur, ho Lene Marlin, han Jørn og han Steinar og Thomas Heeeeeeeide é fra Dal’n, FATT NO DET», før de krever at bussjåføren skal spille den offisielle opptakskassetten til Tindfotingan fra 1982, til tross for at bussen ikke er utstyrt med kassettspiller.

Småbarnsmamma-Stine: Stine har prestert det medisinske mirakelet det er å føde, og overleve, i Norge, og derfor ser hun på en busstur som en slags kollektiv paradeferd, der det forventes at alle på bussen skal reise seg og klappe ved både av- og påstigning.

Hun har sluttet å skifte bleier på bussen, det er et sant helvete i de krappe svingene, men når hun setter barnevogna i midten av bussen, og spiller Candy Crush på telefonen, med så enormt høy lyd at det overdøver babycallen, er det et sant helvete for alle de andre om bord. «Alle tenker på seg, der er bare jeg som tenker på meg», pleier Stine da å snøfte oppgitt.

Bissevov-Bjarne: Etter at Bjarne i et høytidelig ritual sverget aldri å reinstallere Tinder på telefonen sin, kjøpte han seg en rød Griffon belge-tispe (som heter Borghild, etter moren hans). Det er en veldig liten hund han selv kaller kjøter, som alle vennene hans kaller bissevov. Borghild er sentrum i Bjarnes liv, og de tar alltid buss sammen, simpelthen fordi Borghild har så små føtter at hun blir helt utmattet etter 40 meter lett småjogging.

Borghild, skatten, gjør alltid sitt fornødne inne i busskuret ved der de bor, og Bjarne pakker alltid etterlatenskapene nennsomt inn i svarte poser, som han henger opp inne i busskuret. Dette er nemlig ikke vanlig hundebæsj. Det er Griffonbelgeborghild -bæsj, og den må man heller pynte med enn å kaste. Å havne ved siden av Bjarne og Borghild når sistnevnte er gjennomvåt, og skjelver og klynker og vil tilbake til busskuret, er dessuten bare helt sånn passe.

Luksus-Louise: For Louise er det bare én plass på bussen som gjelder, og det er den som – av én eller annen grunn – er merket med symbolet av en stokk. Der liker hun å sitte, mens hun hører på «Tusvik og Tønne»-podkasten og ser olmt rundt seg.

Hun har for lengst anskaffet seg egen stokk, bare for å være på den sikre siden, og den bruker hun som spanskrør på den ulykkelige som eventuelt måtte sitte der når hun kommer inn på bussen. «Er du STOKK dum, dette er for faen MIN plass!», roper hun alltid, mens hun slår, uten at noen later til å få med seg ordspillet.

Bable-Balder: Balder har erfart at absolutt alle han setter seg ned tett ved siden av og babler til, når han er på bar eller kafé, bare reiser seg opp og går. Hver gang. Samme i kantina på jobb på universitetet, der han jobber. Da er det jaggu noe helt annet med buss, for der blir alle alltid sittende og høre på ham, i hvert fall om de sitter ved vinduet og han ved midtgangen. Mange av dem trykker likevel på knappen og løper ut av bussen på rare stoppesteder, men Balder finner seg uansett kjapt noen nye venner som sitter innerst.

Han tar gjerne en ekstra bonusrunde med rute 33 etter jobb, for det skjer omtrent ikke uten at han kommer i kontakt med og får snakket til noen om alt det spennende han har gjort på kontoret i dag, og hva han tenker om det aller meste.

Derfor har han solgt både elbilen, sykkelen og skiene sine. For Balder er bussen en fest, der det alltid er en potensiell venn å finne. På kveldene snakker han med bussjåførene (han har sluttet å gå på byen, nå busser han heller for alle pengene), så mye, så høyt og så nært, at Troms Fylkestrafikk etter sigende skal ha store utfordringer med å finne sjåfører til hans foretrukne rute.

Østers-Øyvind: Øyvind er privatpraktiserende psykolog og hater all menneskelig kontakt. Han har demontert ringeapparatet hjemme, har alltid mobilen på «ikke forstyrr» og har leid seg et privat kontor i sentrum der han tar imot pasientene sine, som han også hater. De er jo mennesker.

I sentrum får han ikke parkeringsplass, og siden nesten alle pasientene slutter hos ham etter et par konsultasjoner, er det knapt med penger i systemet, noe som har tvunget ham ut i buss-helvetet. Derfor responderer han aldri på noe, til noen, uansett hva de sier.

Et hyggelig og høflig «Er det ledig her?», blir alltid møtt med et aggressivt «Det ser du vel, for faen, din løk!»-blikk, og når han skal forbi noen på vei inn eller ut, skjer det kun ved hjelp av aggressiv dytting og null blikkontakt. Men aldri smil. Og aldri kontakt. Bable-Balder er for øvrig livredd Østers-Øyvind, men tør ikke bestille time hos ham for å snakke med ham om det.

Sykepleier-Synne: Synne er vant til å observere, ta hensyn, hjelpe og stille opp. Arbeidsdagen hennes starter klokka 05:20. På bussen. Hun tar nemlig første buss med ungene sine, som skal av på to helt forskjellige stopp, slik at hun med et nødskrik rekker jobb to timer etter hun gikk ut døra hjemme.

I mellomtiden har hun flyttet på seg fire ganger og gitt plassen til andre, spjelket benet på en toppturturist, trøstet et venninnepar som har sett noe fælt på Tik-Tok, hjulpet et skolebarn med leksene og kastet ut to sinte passasjerer som nektet å betale fordi de er imot både bompenger og buss. Hvert år ønsker Synne seg mer lønn – og bil – til jul.

Epilog: Vær mer som Synne. Mindre som alle de andre. Og husk at en bussjåfør overhodet ikke er programforpliktet til å være en mann, eller ei dame, med godt humør. Vi skal i det hele tatt være glade de finnes og, ikke minst, orker å kjøre rundt på oss.

Ha ei knall helg, uansett hvilken foretrukken transportmetode du benytter deg av!