Piggene har vært ute i lang tid mellom særlig Frp og Venstre, og det er egentlig et under at partiene klarte å finne sammen i regjering i så lang tid som to år. Men mandag ettermiddag ble det altså klart at det ikke var til å holde ut lenger, og Frp forlater den borgerlige flertallsregjeringa.

Solberg må ha vært svært klar over at å hente hjem en terrorsiktet kvinne med sykt barn til Norge ville vært uforenelig med videre regjeringsdeltakelse for Frp. For «Hard-mot-terror»-partiet Frp ville det vært et uakseptabelt nederlag å gå med på, og en umulig sak å forklare sine velgere. Det skulle tatt seg ut om partiet som skulle kaste ut mulla Krekar straks de kom til makten, i stedet begynte å «importere terrorister», for å bruke partiets egen retorikk.

Det er ikke enkelt for et protestparti å skulle bli en del av etablissementet, og alt de kritiserer. Men det er likevel det Siv Jensen lyktes med da hun på historisk vis tok Frp inn i regjering i 2013, og enda mer imponerende klarte å sikre gjenvalg.

Men siden 2017 har de kun gått nedover. Eksplosjon i mengden bompenger mens partiet har hatt samferdselsministeren og finansministeren, stadig nye avgifter og utallige angrep fra egne samarbeidspartnere har gjort regjeringsdeltakelsen stadig mer ulevelig.

Ethvert parti ønsker makt og innflytelse, og det oppnår man først og fremst gjennom regjeringsdeltakelse. Men når partiet opplever at de overkjøres i en av deres aller viktigste kjernesaker, blir det vanskelig å forsvare for både velgere og egne rekker hva man tjener på å delta i regjeringa. Det fikk også Frp-leder Siv Jensen erfare.

Mye tyder på at Jensen ønsket å fortsette i regjering, ettersom hun varslet at det skulle legges fram en kravliste til statsministeren – uten at dette ga ro til egne rekker eller noen forståelse hos de øvrige regjeringspartiene. Jensen hadde derfor ikke noe annet valg som partileder enn å anbefale partiet å gå ut av regjering.

Frp vil kunne styrke seg til stortingsvalget i 2021 ved å stå utenfor regjering – samtidig spørs det om de vil klare å oppnå en troverdig opposisjonsrolle på kun halvannet år. Senterpartiet har profittert og finpusset på rollen Frp tradisjonelt har hatt, til stor frustrasjon for Frp. Den nye dynamikken mellom de to partiene – to rendyrkede protestparti – blir spennende. Særlig fordi Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ikke har tenkt å gi slipp på en eneste mulighet om å minne Frp på egne beslutninger og kompromiss de har gått med på de siste årene.

Frp vil i lang tid bli ansvarliggjort for den politikken regjeringa har ført, beslutningene som er tatt, og regjeringas politikk som ut perioden vil være farget av Frp, også mens de er i opposisjon.

Statsministeren meddelte i dag at hun vil styre videre på Granavolden-plattformen som er fremforhandlet mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF. Verken Solberg eller Jensen har rettet harde angrep mot hverandre etter utgangen ble offentlig, og Frps utgang må så langt kunne beskrives som en myk exit.

Solberg trenger fremdeles flertall i Stortinget. Derfor holder hun seg ennå inne med Frp og ga dem både takk og ros under sin pressekonferanse i dag. Samtidig kan hun nå hente støtte fra venstresiden, og blir ikke fullstendig bundet til masta sammen med Frp.

Flere momenter blir spennende fremover. Hvordan blir debattklimaet og samarbeidet mellom Frp og regjeringspartiene? Frp har fremdeles en ambisjon om å sitte i regjering med Høyre etter senere valg, samtidig som de er nødt til å ta avstand fra sine gamle samarbeidspartnere for å riste av seg regjeringsslitasjen.

Mens flere Frp-ere nå jubler, kommer også exiten med en pris. Frp stiller seg på utsiden av en rekke beslutninger. Partiet får ikke lenger hånden på rattet når for eksempel nytt nullvekstmål skal fremforhandles som grunnlag for byvekstavtaler, og dermed innføring for bompenger i Tromsø og en rekke andre byer. Hele bompengekompromisset fra i høst blir straks svekket.

«Ingen IS-kvinne skal få presse Frp ut av regjering», uttalte Jon Helgheim flåsete i forrige uke, i et forsøk på å forklare hvorfor partiet burde kunne bli sittende. Det angrer han nok på nå. Likevel er det verken én kvinne eller kun denne saken som er årsak for partiets fratreden fra regjeringa. Dette har vart over tid.

Avstanden mellom Venstre og KrF på den ene siden og Frp på den andre har nærmest blitt en avgrunn, og gjorde at samarbeidet ikke lenger kunne fortsette. Og mens både Venstre, KrF og Frp trekker et lettelsens sukk i dag, vil de ikke nødvendigvis få en enkel hverdag nå – hvor det blir enkelt å gjøre seg populær hos velgerne. Særlig Høyre som må drive fram kompromissene vil enkelt kunne fremstå som grå og uten egen politikk.

Frps utgang fører til at vi ikke lenger har en flertallsregjering i Norge, og at det politiske tyngdepunktet flyttes derfra fra regjeringa og til Stortinget. Forhandlingene vil ikke lenger foregå utelukkende bak lukkede dører på regjeringskontorene, og det kommer til å bli langt mer spennende å følge Stortinget det neste halvannet året.