Tidlig i uka var jeg på en jobbreise til hovedstaden. Jeg liker ikke å fly. Det er ikke flyskrekk, i betydningen at jeg er redd for å styrte og dø, men heller en slags avart av sosial angst. Hele den masete runden med køer, og alle de uønskede møtene med andre mennesker jeg med stor sikkerhet vet at jeg aldri mer skal ha noen relasjon til, gjør meg stressa, anspent, ukomfortabel og sliten.

Lyspunktet er selve flygningen. Jeg plasserer digre hodetelefoner på hodet, gjerne kombinert med store solbriller som skjold mot verden, og signaliserer at jeg ikke er der på en bli-kjent-med-hverandre-fest. Normalt aksepteres det. Siden jeg ikke har internett, den elendige WiFi-greia på fly teller ikke, får jeg alltid gjort masse mens jeg er i lufta. Jeg skriver.

Er det noe jeg må faktasjekke, setter jeg bare spørsmålstegn der, skriver videre og sjekker det ut når jeg er på bakken igjen. Det er ingen steder jeg skriver så mye og så fort. Hadde det ikke vært økonomiske begrensninger, og noen tresifrede antall moralske utfordringer med det, skulle jeg reist flere ganger i uka, utelukkende for å skrive.

Det ideelle er om det er lite folk på flyet, så jeg får en hel stolrad for meg selv. Det nest beste er når jeg enten får vindu eller midtgang, helst det siste, og det er et tomt sete mellom meg og sidepersonen. Slik var det denne reisen. På siden av meg var en eldre dame (anslo midten/slutten av syttiårene), og vi smilte bare til hverandre da vi satte oss. Jeg hørte hun snakket engelsk med resten av reisefølget på fem pers.

Vel opp i lufta kommer tralla med mat, snacks og drikke. Jeg bestiller en svart kopp kaffe, men blir bedt om å gjenta det flere ganger. Etter tredje gang, nå snakket jeg overtydelig, litt sånn Fleksnes-aktig, med trykk på hvert ord og overdreven mimikk («Jeg. Vil. Gjerne. Ha. En. Kopp. Svart. Kaffe»), spør han på engelsk om jeg kan engelsk. Det kan jeg, og den litt for tynne og brune pulverkaffen blir servert.

Dama ved min høyre side spør, på engelsk, hva dette var for noe, og hvilket språk jeg først hadde anvendt. Jeg tar av meg hodetelefonene og sier, halvveis lattermildt og ditto spydig, at dette hadde vært et vågalt forsøk på å snakke norsk på et norsk innenlandsfly i Norge, eid av et norsk flyselskap som attpåtil er så freidig å kalle seg for Norwegian, og som har malt norske nasjonalhelter, pluss Freddie Mercury, på halerorene sine.

Hun ler rått, og det blir en bra start for en samtale. Et håndtrykk, med dertil hørende navneutveksling, utføres. Abigail er navnet. Hun kaller meg «iiigån», og peprer meg med masse spørsmål; om meg, hvor jeg er fra, om Tromsø, Nord-Norge, Norge, Skandinavia og Europa. Det virker uhøflig å sitte der med laptopen oppslått, så jeg slår den sammen, tar av meg solbrillene og vrir overkroppen mot henne, i et forsøk på å virke vennlig. Hun er vennligheten selv, kul og morsom.

Det viser seg at Abigail er australsk, fra Sidney, og er gift med en amerikaner (som sitter på andre siden av midtgangen) fra San Francisco. Hun er pensjonert bibliotekar og har studert litteratur, sitter med en Kindle i fanget, og forteller at hun og følget er på en «Scandinavia trip». De valgte å starte i nord, og begynte i Tromsø, før turen skulle videre til Oslo, Bergen, Trondheim, Göteborg, Stockholm og København.

Det var gledelig å høre hvor «mindblowing», «spectacular», «amazing» og «fantastic» oppholdet i nord hadde vært. De hadde spist masse fisk; torsk og kveite, og til og med reinsdyr- og kvalkjøtt, og elsket alt. Hun skryter voldsomt av restaurantbesøkene på navngitte steder i Tromsø, noe som gjør meg glad og litt barnslig og patriotisk stolt, lettet over å konstatere at byen «min» har levert varene.

Den åpenbart langt over snittet vitebegjærlige dama viser meg at hun har kjøpt en haug e-bøker om de tre landene og byene de skal innom. Et par av dem skrevet av amerikanere og den ene av en engelskmann, og hun legger ut masse teoretisk kunnskap hun har ervervet seg om både Norge og Nord-Norge. Hun ønsker å revidere den teoretiske kunnskapen, som hun snakker ut om i det vide og brede.

Dama later til å ha fotografisk hukommelse fra bøkene hun har slukt. Det er veldig snålt å høre på, høre ei dame snakke med distinkt australsk aksent om hvordan vi nordmenn angivelig er. Beskrivelsene er nokså karikaturdrevne, og hun er forsiktig med å presentere dem som fasit til undertegnede, som på et snålt vis er kilden til å teste sannhetsgehalten i beskrivelsene, så de presenteres mildt spørrende.

At nordmenn er så fåmælte, sjenerte og kalde av seg er en myte som allerede har begynt å slå sprekker. Det har de erfart selv, for de syntes folk var helt vidunderlig inkluderende, hjelpsomme og rause i Tromsø. Her forklarer jeg at nord og sør, tross alt, er forskjellige, og at det i tillegg er forskjell på kyst og innland, at kystfolket nok er generelt mange hakk mer utadvendte, men at folk langs kysten i nord er svært annerledes enn i kystbyene på Sørlandet. Hun ler åpenhjertig og høyt av mitt forsøk på å forklare klisjéforskjellen på polarsirkelen og moralsirkelen.

Da er det langt mer interessant å høre henne legge ut om fisk-, kraft- og petroleumsnasjonen Norge, hvor fascinert hun er av at vi har blitt enige om å dele rikdommen fra disse naturgitte ressurser fra allmenningen mer eller mindre likt mellom Norges innbyggere, at vi er et slags likhetsparadis, som om hun er Michael Moore på speed.

Hun er søkkimponert over at alle betaler masse skatt, at alle helsetjenester er gratis, at nesten alle eier eget hus og egen hytte, og at vi alltid har vært så enormt kule med vår egen urbefolkning sammenlignet med både Australia og New Zealand. Det er her det begynner å lugge, og der det føles betimelig å helle litt malurt i Norgesbegeret.

Glansbildet hennes av Norge kjennes rett og slett litt kleint der vi sitter ei mil oppe i lufta, og jeg får et behov for å korrigere. At Tromsø er Norges nest dyreste by å kjøpe seg en plass å bo er nå én sak. Jeg snakker litt om den såkalte sykepleierindeksen, at det bor uforholdsmessig mange helsearbeidere i Tromsø, at få av dem har råd til å komme seg inn på boligmarkedet, og forteller videre at jeg kjenner veldig mange som ikke eier egen kåk, enn si hytte.

At rikdommen fra olje har tilfalt hele landet mye velstand må jeg gi henne rett i, men at det likevel er anslått å være cirka ti prosent av befolkningen vår som lever under den relative fattigdomsgrensen, noe hun nærmest måper over få vite. Jeg forteller om Matsentralen, Kafe X og Bymisjonen i Tromsø, samt de høye overdosetallene i landet vårt. At det er mange som bukker under også i søkkrike Norge, at flere og flere av de best bemidlede kjøper private helseforsikringer og at forskjellene også i Norge øker.

Når jeg forteller om de siste års feider mellom norske milliardærer som er så rike, flere av dem på oppdrettsfisk med blå åkere i våre felles fjorder, at de føler seg tvunget til å flytte til Sveits for ikke å knekke ryggen av vekten fra sin egen rikdom, og at det pågår et opprør langs kysten i nord, der færre og færre og større båter sitter på stadig større andel av kvotene, tar hun av seg brillene, setter øynene i meg og ber meg gjenta det. Skatterømlinger og fiskeadel fra Norge var åpenbart peise nytt for henne.

Samtalen blir litt rar, og jeg føler for å påpeke at alt er relativt, at vi selvsagt ikke er som USA eller som nabolandet Russland, at landet vårt er relativt harmonisk skrudd sammen, at tilliten til myndighetene er høy, at vi har stor frihet, og at andelen folk som har det materielt bra er stor. Jeg sier at vi bare har Luxembourg foran oss i BNP per innbygger, der hun repliserer at Australia ligger over Sverige, men under Danmark, USA og Qatar, og at disse tallene dermed er vriene å sette lit til om man leser dem bokstavelige.

Jeg forsøker å fritte henne ut om Australia, får vite at det er samme innbyggertall i Sidney som i hele Norge, og en hel del om både politiske og sosiale forhold og om hvor forskjellige folk er der også, alt etter hvor de bor, selvsagt. Hun gir meg flere kule faktaopplysninger om landet sitt jeg ikke ante noe om. Før jeg vet ordet av det, får vi beskjed om å rette opp stolryggene og gjøre oss klare for landing. Tiden har rast av gårde.

Det er da det slår meg hvor jævlig komplisert alt dette er, at det å snakke om en nasjon og innbyggerne i generelle termer er tilnærmet umulig. At hun neppe ble så forbanna mye klokere av å snakke med meg, det er ikke akkurat unikt, enn si lese bøker som tar en haug med snarveier og snakker om ett folk som én homogen gruppe.

Likevel får jeg meg en midt på kjeften av hele seansen, at den er en indirekte påminnelse om å komme seg ut av ekkokammeret i sosiale medier, at jeg av og til bør røske av meg hodetelefonene, at det ved siden av deg ofte er et potensial til faktisk å lære noe, både om seg selv og andre, om man bare evner å være nysgjerrig og stille spørsmål. Abigail var skikkelig god på det. Jeg skal bli bedre.