Jeg husker det som om det var i går: Aldri i mitt syndige liv, på tross av gjentakende besøk på Prelaten, Jonas, Futtloftet og Pizzahuset, hadde jeg opplevd maken til utested.

Skindbuksen har eksistert som skjenkestue og vertshus helt siden 1728, med andre ord hele 66 år før Tromsø fikk sin bystatus. Er det rart at en historieinteressert og ikke-troende førstereis, nærmest opplevde et snev av religiøs anfektelse ved dette besøket.

Opprinnelig ble stedet etablert som skjenkestue for Grand Café. På denne tida hadde skjenkestua navnet Nr. 4, oppkalt etter sitt gatenummer. Det var først i 1930 at vertshuset tok navnet Skindbuksen.

Bakgrunnen for dette navnevalget var at skjenkestua i mange, mange år hadde vært et svært så populært stamsted for byens vognmenn/drosjekusker, og en viktig del av arbeidsantrekket til disse, var en solid skinnbukse. (En vognmann var en person som brukte hest og vogn for å bringe varer og folk rundt omkring i byen).

Hallvard Birkeland ved trappen ned til Skindbuksen. Foto: Privat

Og apropos vognmenn. Fra Tromsøs utelivshistorie har vi faktisk en lignende fortelling å vise til. Tromsø var på midten av 1900-tallet Norges største vognmannsby, sett i forhold til folketallet, og da Ølhallen åpnet i 1928, skulle det vise seg at puben raskt ble et yndet stamsted for byens vognmenn, i tillegg til fiskere og fangstfolk.

Her inntok de jevnlig sin lunsj, bestående av medbrakt matpakke, samt en leskende halvliter eller to. På fredags ettermiddag, etter arbeidstidas slutt, kunne det til tider både bli 7 og 8 av den skummende sorten, og hvis kusken da ikke var i stand til å komme seg ut av lokalet på egen hånd, så ble han hjulpet ut til hest og slede, hvoretter hesten fant fram til hjemmeadressen, helt av seg selv.

Det fortelles at det var to steder inne i byen vognmannshestene stoppet helt av seg selv, og det var hver gang de passerte Ølhallen og Vinmonopolet. Med andre ord: Ond vane er vond å vende.

Byens siste vognmann, Odd Andersen kjørte sine siste vognlass i 1979, og i alle årene etter, og helt fram til sin død i 2015, var han stamgjest på Ølhallen. På en av veggene på Ølhallen henger det en hyllest, i form av en tegning utført av Odd Klaudiussen, og et dikt av undertegnede, over to av byens vognmenn og stamgjester, nevnte Odd Andersen og Arne Hansen.

Med sine snart tre hundre år på buksebaken, så er Skindbuksen i dag ett av Københavns aller eldste utsteder. I samme område, like rundt hjørnet, ligger utestedet Hviids Vinstue, etablert i 1723, samt et av Europas første luksushoteller, Hotel d’Angleterre, etablert i 1765.

Også Tromsø har hatt sitt d’Angleterre, en café som på begynnelsen av 1900-tallet-tallet lå nede på Prostneset, og som på typisk tromsøvis raskt fikk utnavnet Dangla.

Skindbuksens adresse er Lille Kongens gate 4, og tilhører dermed det geografiske området av Indre by, som i sin tid gikk under navnet Minefeltet.

Området var på 1800-tallet kjent for sine utallige kneiper, og klientellet bestod av en herlig blanding av kunstnere, tørste københavnere, prostituerte og kriminelle.

Med andre ord: Her var det fort gjort å gå på en skikkelig smell, eller mine om du vil, med de fatale konsekvenser som det kunne få for liv og helse. Eia var jeg der! Den mest legendariske kunstnerkafeen i København på denne tida, var uten tvil Café Bernina, etablert i 1881, på hjørnet av Badstustrædet/Strøget.

Her vanket i sin tid storheter som Knut Hamsun, Christian Krohg, Amalie Skram, August Strindberg og Edvard Munch. På Bernina var Hamsun festens konge:

«Vi begyndte med dansk Snaps til de obligate tre eller fire Stykker Smørrebrød – fortsatte saa med norsk Lysholmer, skotsk Whisky, engelsk Old Tom, hollandsk Curacao, fransk Cognac og italiensk Certosa. Vi smagte paa den raa Genever og den sødlige Anisette, men vi manglede russisk Vodka og savnede japansk Saki.»

Cafeen ble nedlagt i 1953.

I Tromsø har selvsagt kunstnermiljøet bestandig vært mye mindre, enn det som Kongens by kunne skilte med, for eksempel på 17- og 1800-tallet. La meg allikevel nevne fire utesteder i Tromsø, som opp gjennom historien kan sies å ha hatt et visst rykte på seg som et samlingssted sted for den lokale bohemen, de intellektuelle og våre kunstnere. Utestedene jeg tenker på er Stenbergs Café og Restaurant, Sesam, Toppen og Prelaten.

Stenbergs Cafe- & Restaurant ble etablert i 1904. Foto: Privat

Stenbergs, etablert i 1904, fikk raskt tilnavnet Collegium Politicum, da som et samlingssted for alle som var opptatt av den kommende unionsoppløsningen fra Sverige i 1905, og stedet ble også etterhvert et populært stamsted for byens journalister, forfatterspirer og datidens lokalpolitikere. Cafeen gikk også under navnet Byens børs.

Sesam, etablert 1969, ble et svært populært utested for byens musikere og litteraturinteresserte. Her ble det jevnlig arrangert såkalte «U-pop-aftener», med foredrag, visesang og lyrikk-opplesninger.

I Polar Hotell sin øverste etasje, lå den legendariske restauranten Toppen, som kanskje er å regne som byens første utested for «den lokale bohemen». Her gikk kulturarbeidere av ymse slag, skuespillere fra HT, intellektuelle og noen kvasi-intellektuelle, også de av ymse slag. Stekt torskerogn på brød, med remulade og sitronskive, var menyens mest populære rett. Restauranten ble etablert i 1983.

Prelaten, etablert i 1975, er kanskje den uteplassen i Tromsø som har samlet flest gjester fra byens kulturelle miljø. Prelaten ble en smeltedigel. Her møttes byens musikere, forfattere, byoriginaler, universitetsfolk, politikere, ja, her hadde til og med samene sitt eget stambord.

Har du sansen for et minimalistisk uttrykk, hva angår innredning, ja, da er ikke Skindbuksen stedet for deg. Her kommer du nemlig inn i et kjellerlokale, intimt, overfylt av nips, takmalerier, piano, stamgjestportretter, gamle ølflasker og drikkekrus på utstilling. Og sannelig min hatt: Tror du ikke undertegnedes «Ode til København» også har fått plass på en av veggene.

Her møter man livlige, joviale og passelig animerte københavnere, i lystig lag over danske smørbrød, en wienerschnitzel, en øl og en snaps. Også nordmenn og svensker, selvfølgelig, som oftest litt mere enn «passelig animert», for ikke å si marinert. Kyndige, blide og diplomatiske kelnere ser dog til, at alt går sømmelig og hyggelig for seg.

Av og til runger allsangen høyt og inderlig gjennom lokalet, og av til danser gjestene på bordene. Jeg bare elsker det!

Kjære tromsøværing: Velkommen inn på Skindbuksen.