EU fremstår med ett som en verdensmakt som evner å snakke med en samlet røst og som slår nådeløst og fryktløst tilbake mot voldsmakten i øst. Ursula von der Leyen, for den som ikke kjente henne fra før, har brått blitt felleseie for oss europeere.
Ved siden av EU fremstår også militæralliansen Nato som en samlende og mektig motmakt mot Putin. Det går knapt an å forestille seg den lettelsen som eksisterer i de tidligere østblokklandene for at de slapp inn i Nato-varmen i god tid før russerne bestemte seg for å sette all internasjonal rett til side og rette sitt dødelige skyts mot naboenes stuer.
Utviklingen har, ikke overraskende, ført til nye store debatter i Finland og Sverige om medlemskap i den over 70 år gamle alliansen. For første gang noensinne er det flertall i Finland for Nato-medlemskap, til tross for at tilliten blant finner til at de noen gang skal få hjelp utenfra fortsatt er svært lav. De kjempet, og tapte, en så godt som ensom vinterkrig mot russerne i 1939-40, med ufattelige lidelser, lidelser som skapte dype sår i den finske folkesjelen.
I Sverige skrev Svenska Dagbladets Peter Wennblad på lederplass den 24. februar: «Om inte Nato nu, när då»? Sveriges forsvar er, i likhet med Finland, allerede godt konfigurert mot Natos systemer, de har deltatt i Nato-øvelser i en årrekke allerede. Det er bare politisk tilbakeholdenhet og en idé om at alliansefrihet bidrar til russisk ro, som hittil har hindret landene fra å søke. Ingen vil bli særlig overrasket om den økte trusselen fra Russland fører til at søknaden kommer, raskt.
Hva med Norge – vi har vært Nato-medlem siden starten, er alt på stell her? Jeg vil ikke si det. Vi trenger ikke spole tilbake mer enn ett år, så hadde vi en president i USA, det klart ledende landet i Nato, som knapt visste opp ned på charteret Nato bygger på. Han la seg ut med sentrale allierte, omfavnet Putin som sin egen bror, til liks med et knippe andre såkalte sterke menn rundt om i verden.
Denne fyren er på ingen måte ute av bildet – partiet hans ligger an til å vinne nok seter til å ta over flertallet på Capitol Hill innen kort tid, og ingen tør vedde på at ikke den steingale halvparten av den amerikanske befolkningen innsetter denne mannen for andre gang i valget i 2024. Da har vi det gående igjen – de fleste har vel sett at han allerede har genierklært Putin for hans smarte trekk i Øst-Ukraina.
Helt øst i verden lurer Kina, med sin raskt voksende økonomi og ditto selvtillit. De er i praksis til stede i hver eneste geografi og økonomi rundt om i verden, og kjøper opp sentrale bedrifter, naturressurser og eiendommer. I Norge er de kanskje aller mest kjent som eierne av industrigiganten Elkem. Det er noe å tenke på når vi snakker om rammebetingelser for «norsk» industri. Jeg vil advare mot et forenklet syn på Kina som en regulær forretningspartner. Kineserne kjøper ikke Narvesen-kiosker, de er langt mer strategiske enn som så.
I dette bildet fremstår Europa og EU som en demokratisk skinnende stjerne i verden. Det er bare et samlet EU som er sterkt nok til å stå imot et selvsikkert, antidemokratisk og aggressivt Kina, og som er stor nok til å være en jevnbyrdig motstander for Putin. Det er bare EU-landene som, dersom vi står samlet, kan være tilstrekkelig tunge til å ikke bli diktert av USA i Nato, og det er bare EU som i den økonomiske politikken har tyngde til å nekte amerikanske teknologi-giganter verdensherredømme. Og det er EU som leder an i kampen for en levelig jord for neste generasjon.
I en ideell verden har jeg egentlig ikke den helt store troen på de orwellianske superstatene, store som verdensdeler. Det blir for langt mellom de styrende og de styrte. Det er fare for at tilliten, og dermed grunnlaget for effektiv utjevning og omfordeling, faller. Men verden er ikke ideell, og i en multipolar, labil verdensorden er det helt nødvendig for et lite land med en åpen økonomi å søke trygghet i den havna som i størst grad tilbyr kjent farvann.
For vår del heter den havna helt utvilsomt EU.
Det er mitt håp at flere nå skal se det større og mer langsiktige bildet for Norges sikkerhet og fremtidige utvikling. Langsiktighet er ingen umulighet for demokratier, selv om det er enklere for autokratier. Vi vet at særlig Kina tenker i årtiers, kanskje hundreårs, perspektiv. Men det gjør også folk fra demokratiet Japan. Da Mitsubishi, ved overtakelsen av det norske lakseselskapet Cermaq, ble spurt hvilke planer de hadde, svarte de: «Først skal vi eie det i hundre år, så får vi se».
Jeg mener at EU har levert, og fortsetter å levere. Vi har hatt den lengste fredsperioden noensinne i Europa, og når krig bryter ut er EU handlekraftig og samlet. Våre naboland gikk inn for snart 30 år siden, under løfte om fortsatt selvstyre selv om de ble en del av unionen. Så vidt jeg kan se råder badstua fortsatt i finskspråklige Finland, mens svensktalende svensker fortsatt feirer midtsommer. Økonomien blomstrer, og begge lands folk slutter opp om medlemskapet.
Fred, frihet og fremtidstro. Resten, brunosten inkludert, blir detaljer.