Jeg skal verken gjengi elementære smittervernstiltak hver og én av oss blir bedt om å ta hensyn til i det daglige. Ei heller minne om dystre tall eller hvorfor tiltakene settes i sving. Alle oppegående skjønner det. Kortversjonen er at vi må berge menneskeliv. Det er derfor vi gjør dette.

Men det er likevel på sin plass å sende en tanke til serveringsstedene, som sliter hardt om dagen. Ja, det er mange som sliter, det er sikkert mange som har det verre og bla bla bla. Sånn kan man alltid redusere ethvert tilløp til empati. Serveringsstedene kan likevel få et anerkjennende nikk fra resten av samfunnet i den vanskelige tiden vi nå befinner oss i. I tillegg til solide kompensasjonsordninger, selvsagt.

Det er få bransjer utenom helsevesenet som har vært så iherdige etter å etterfølge myndighetenes krav til smittevern som utelivsbransjen. Gode gud, som de har stått på. Ikke bare har de utsatt seg selv for smitte mer enn de fleste av oss (de kan ikke henge pleksiglass som skjermer dem fra kundene sine), de har også innfunnet seg i begrensede åpningstider og full stenging, begrenset gjestekapasitet og påfølgende omsetningssvikt, ekstra kontroller, linjalstyrt måling av tiltaksetterfølgelse osv.

Innkjøp av Antibac, investering i nye betalingsløsninger m.m. kommer på toppen. For ikke å glemme rigide og ofte inkonsekvente og næringshemmende skjenkeregler.

Samtidig som husleie og andre løpende utgifter ufortrødent tikker og går. Mindre lønnsutgifter for eierne er en fattig trøst, all den tid dette indikerer at det er for lite å gjøre. For bunnlinja stuper mot avgrunnen for de fleste av dem for tiden. Det er ramme alvor. I Oslo har de stengt helt ned. I andre byer er drifta kraftig redusert. Og når myndighetene ber folk holde seg hjemme, gir resultatet seg selv.

Serveringsbransjen drives for det meste av noen seige jævler som har en egen evne til å holde hodet over vannet i en tøff verden der trender kommer og går, kjøpsmønstre endrer seg og du aldri kan føle deg trygg.

Mange driver med syltynne marginer, men de er en gjeng som driftes av innovative, kreative og standhaftige entreprenører alle vi andre nyter godt av, uten å tenke på den økonomiske risikoen de tar for oss.

Utelivet er selve livsnerven i byene. Jeg har selv bodd i bysentrum i stort sett hele mitt voksne liv, og når jeg har reist rundt i landet og verden for øvrig, har det alltid vært med serveringsstedene som det viktigste bakteppet til det meste av aktivitet. Ikke minst den sosiale. I byer drar man ikke rundt på besøk til hverandre, slik man gjør på landet og på tettsteder. Man går på bar eller på restaurant. Eller begge deler.

Serveringsstedene er en av de viktigste faktorene, om ikke den viktigste, til å bekjempe ensomhet. Folk stimler til dem for å treffe likesinnede, og man lærer seg i samme slengen å omgås annerledes tenkende og folk med andre preferanser enn sine egne. Man kommer til dekkede bord, nyvaskede bord og toalett, og noen andre tar oppvasken.

Man får skjenket mat snacks, kaffe, øl, brus, vin og drinker fra folk som vet hva de holder på med og man får beskjed om å ta det med ro eller komme seg hjem om det går over styr. Parkrangler og kjekling mellom venner og venninner blir løst opp av kyndig personell med professoral innsikt i sosial håndtering, opparbeidet av uakademisk og praktisk trening i slikt.

Bartendere er vel så mye sjelesørgere for kunder med trøbbel på jobb, i kjærlighetslivet eller at det bare butter imot og man trenger en drink og noen å prate med. Og i motsetning til privatpraktiserende psykologer og psykiatere, sender de deg ikke andre regninger enn det du selv sørger for at sluttregninga i baren blir.

I likhet med dem som jobber i helsevesenet er også denne gjengen på jobb når de fleste av oss har fri, på ettermiddagene, kveldene og nettene – i helgene, på søndager og helligdager.

For nesten 30 år siden jobbet jeg fulltid på et utested i Tromsø. En av våre gode kolleger hadde omkommet i en trafikkulykke, og vi var en svært preget og filleristet gjeng. Etter begravelsen i kirka dro vi i samlet flokk, på utestedet vårt, for å møtes i rette omgivelser, drikke noen bayere og gi hverandre klemmer, til musikk vi visste avdøde digget.

Presten kom også dit, og da han senere på dagen forlot lokalene, husker jeg at han påpekte det uvurderlige i slike steders omfavnede effekt på mennesker i både sorg og glede. At vi på sett og vis hadde vår egen kirke. Han sa det på en bestemt, sakral og autoritær måte, slik flinke prester kan.

Han var rørt. Vi ble ditto rørt av ordene hans. Det var veldig fint. Og jeg har dessverre opplevd flere slike slag i trynet i livet, og der nettopp en bar eller kafé har vært stedet man har trengt for å blåse ut tårer, latter og gode historier. Og der noen bak disken har sørget for det perfekte bakteppet til en ellers bunnløst trasig situasjon. Det har alltid vært veldig godt å ha ei slik trygg og kjent havn å seile inn i da.

Sist nyttårsaften, da statsminister Erna Solberg talte til folket, uttrykte hun sin alvorstyngede bekymring for at det ikke fødes nok barn i landet. Mon det, men da sier jeg bare lykke til med å få opp fødselsratene uten drahjelp fra utelivet.

Jeg sitter ikke på noe eksakt tallmateriale her, men jeg tør ikke tenke på hvordan pardanning, flørting, sjekking og påfølgende aktiviteter som genererer barn ville vært uten serveringsbransjen. Jo da, man fikk det til i steinalderen også. Akkurat som man fikk tak i mat, men dere skjønner.

Det er mange som trenger omsorg og et klapp på skulderen, eller en imaginær og koronasafe klem om dagen. Og jeg skal virkelig ikke drive noen forsøk på å rangere viktigheten av forskjellige bransjer. Men jeg sender uansett en ekstra tanke til alle de heltene og heltinnene som til daglig drifter og jobber på forskjellige serveringssteder.

Måtte alle kompensasjonsordningers mor la det regne penger over dere. Fordi dere fortjener det. Og fordi det er nettopp dere vi trenger, og som vi skal tilbake til, når vi en vakker dag kryper ut på andre siden av denne pandemiske galskapen.