I løpet av 2018 begynte vi å se de første konturene (jf. Index Nordland) av det som slo inn over landsdelen for fullt i år: Mange utlendinger, spesielt fra Øst-Europa, reiser hjem og vi har blitt 2.000 færre i nord i løpet av årets ni første måneder. Konsekvensene av fraflyttingen kan bli alvorlige. Vi har det travelt med å løse dette nordnorske paradokset og snu trenden. Spørsmålet er om vi tok de europeiske kollegene og velferdsbyggerne våre for gitt?

Konkurransen strammes til: I 2004 sto EU overfor sin største utvidelse noensinne, etterfulgt av nye utvidelser i 2007 og 2012. Denne utvidelsen besto i hovedsak av østeuropeiske land (samt Kypros og Malta), som alle lå bak resten av Europa i økonomisk utvikling.

Prinsippet om fri flyt av kapital, varer, tjenester og – ikke minst personer, bidro til å øke en allerede stor arbeidsutvandring fra disse landene. Dette er en utvikling Nord-Norge har nytt godt av, men kampen om å holde seg attraktiv i et mer økonomisk likestilt Europa er knallhard.

Statistikken viser at den sterke befolkningsveksten i våre største byer, i all hovedsak skyldtes et overskudd av utlendinger som kom hit for å jobbe. Arbeidsinnvandringen har overskygget det faktum at langt flere nordmenn (og nordlendinger) flytter fra landsdelen, enn de som flytter til. I tillegg til at færre utlendinger flytter hit, og at flere reiser hjem, er vi blitt mindre ivrig når det gjelder formeringa.

Arbeidsmigrasjonen viser at det europeiske arbeidsmarkedet virker. Folk skal uhindret kunne jobbe der det er behov for det. Når arbeidskraftsbehovene endrer seg, skal også arbeidstakerne, hvis de vil, kunne flytte etter. Oljeprisfallet i 2014, den påfølgende kronesvekkelsen samt den lavere lønnsveksten, har gjort det mindre attraktivt å jobbe i Norge. Vi merket det bare ikke i Nord-Norge, sannsynligvis fordi vi hadde andre næringssektorer enn olje og gass- og maritim sektor, som sto seg godt i nedturen.

På samme tid har Øst-Europa opplevd en betydelig økonomisk vekst. Arbeidsledigheten er relativ lav, og lønnsnivået øker (jf. tall fra Eurostat). Kjøpekraftindeksen i disse landene stiger og folk får bedre økonomisk kår. Samtidig går den arbeidsrelaterte utvandringen ned.

Dette betyr også at relativt mange av dem som har flyttet utenlands, nå flytter hjem. Dette har også vært en målrettet satsing i Europa, blant annet gjennom EUs Samhørighetspolitikk, der utjevning av økonomiske forskjeller har vært viktig.

De fleste av de landene som har blitt medlem i EU etter 2004, har hatt en betydelig befolkningsnedgang de seneste tiårene. Nå har pilene snudd for mange av dem, og det er ikke bare fra Nord-Norge de flytter. Resten av landet opplever en flat flyttestrøm. I det mer sentrale Europa er tegnene enda tydeligere.

Hvordan bli attraktiv når penger ikke er nok? Den arbeidsrelaterte innvandringen har vært et stort gode for Nord-Norge, i en periode med høy vekst og høy sysselsetting (Joda; jeg vet at en del skurker har utnyttet muligheten til å skaffe seg billig arbeidskraft). Dette høye aktivitetsnivået ser ut til å holde seg enda en stund.

Problemet er at vi ikke vil ha nok arbeidskraft til å flyte videre på bølgen. Da får vi heller ikke produsert det vi kan, noe som begrenser eksporten, inntektene, og derigjennom skatteinngangen. Dette taper vi alle på.

Jeg har på mange seminarer, konferanser og møter i landsdelen tatt opp denne problematikken. I nord har vi avstander og klima som gjør at vi nok stiller bak andre regioner i Europa når det gjelder å tiltrekke seg folk. Vi må derfor være mye bedre enn andre på tilrettelegging, og det å ta imot dem som kommer, på en fortreffelig måte. Konkurransen om denne arbeidskraften er steinhard, ikke bare i Norge, eller i Vest-Europa, men nå også fra Øst-Europa.

Mantraet innen samfunnsutvikling har over lang tid vært at man må skape arbeidsplasser, for å tiltrekke seg folk. Få snakker om at folk ikke bare ønsker å overleve, men også leve for å trives og bli boende et sted. Dette betyr at tilrettelagte kultur- og fritidsaktiviteter, boliger, innlemming i sosialt liv, språk- og kulturopplæring, samt innføring i hvordan Norge fungerer, kun er et minimum av det som må på plass. Uten dette, mangler vi det limet som fester nye nordlendinger til landsdelen.

Når såpass mange av oss flytter ut av landsdelen, og vi som er igjen ikke klarer å formere oss i tilstrekkelig grad, må vi få påfyll fra utlandet. Hvis vi ikke greier dette, må vi nok belage oss på større velferdskutt i offentlig sektor enn det vi ser i dag.

La oss derfor bli best i klassen når det gjelder å ta imot nye landsmenn, fordi det kommer vi virkelig til å trenge i fremtiden.