For det er mye mer enn størrelsen som er forskjellig. Harstad har ting Tromsø ikke har og motsatt. Jeg drister meg herved til å sammenligne byene, til tross for at jeg kjenner Tromsø best.

Trafikk:

Tromsø kan se og lære av Harstad som har fått bompenger. Ble de lykkeligere av det? Noe for oss? Sentrum i Harstad er biltrafikkens gissel. Folk i alle aldre løper over gatene der det burde vært overganger. Tilreisende skjønner ingenting, men venner seg fort til å løpe for livet. Der de fineste byrommene kunne vært, er det parkeringsplasser.

Kaiområdet er en trafikal no-go-zone. Tunnel gjennom Harstadåsen kommer, og vil ta bilene bort fra gatene. Harstad kunne lære av Tromsø og få parkeringstunnel. Uten parkeringstunnel er parkering fortsatt sentrums store ulempe.

Uteliv:

Det beste holder høyt nivå i begge byer. Harstad har eksportert De 4 Roser, Gründer og Jordbærpikene til Tromsø. Tromsø har eksportert Sushi Point. 3–1. De 4 Roser la dessverre ned i Tromsø, og er savnet.

Harstad har Vertshuset Utheim, det nærmeste man kommer bydelspub i landsdelen. Noe for Tromsø? Uteservering på kaia i Harstad er det lite av. De har et gatekjøkken som selger øl og softis på kaia. Trivsel på kaia ville kanskje være til sjenanse for bilene.

Park:

Harstad har Generalhagen, som er alt en park skal være. Det er lekeplass, konsertscene, trær, gress og mulighet til å slappe av med en is. Tromsø har ingen stor, sentral park.

Kirkeparken ser mer lovende ut nå som gresset er på plass, men litt mye asfalt. Kanskje Prostneset park blir vår store bypark?

Arkitektur:

Harstad er preget av tiden mellom 1910 og 1975. Sentrum er en samling perler i jugendstil, men også moderne 70-tallsstil. Mangel på vekst de siste tiårene har gjort at mengden mislykkede moderne påfunn er på et minimum.

Harstad ville være by, og har heldigvis sluppet unna «lokal tilpasning» (les stygge, billige manskjit-bygg, ofte med misforståtte skråtak og paneler). Selv Thon-hotellet i Harstad ser bra ut. Harstad er hakket mindre provinsiell på arkitektur, vil jeg påstå.

Urbanisme:

Harstad har den siste bygata som ble bygget i Nord-Norge, øverst i Skolegata. Myten sier at byen trengte 4000 innbyggere innenfor bygrensen for å få Vinmonopol. Derfor måtte de bygge høyt og tett.

Høyblokka er råtøff. Til tross for stor vekst i Tromsø, har vi ikke noe slik fra den tiden. Vi var kanskje for bonat? Og vi hadde jo pol fra før.

Turisme:

Harstad har flyplass med gode forbindelser, er plassert mellom Tromsø og Lofoten, kyst og innland. Harstad burde ta en større del av nordlysturismen.

Hotelltilbudet bør bli bedre. Gamle Grand i Harstad, nå Scandic, var kanskje tøffere enn noe i Tromsø da det ble bygget på 1950-tallet. Men i dag ligger det en eim av Derrick over rom og korridorer, men ikke på en spennende retro-måte.

Kaféliv:

I Harstad har de kaker. Masse kaker, også den gode gamle typen. Jeg spiste så mye kaker at jeg gulpet kake på båten hjem. Også Tromsø har kaker. Men de tradisjonelle konditoriene har gitt opp sentrum.

Å finne napoleonskake er ikke lett. Punsjrull med marsipan er vanskelig å oppdrive. I Harstad selger de også Arktis Gelato sin kuleis overalt.

Festivalkultur:

Tromsø er festivalbyen. TIFF, Bukta, Nordlysfestivalen, Ordkalotten, Insomnia for å nevne noen. Spesielt TIFF skaper ”festivalstemning”, og lokalbefolkningen mobiliserer seg. Festspillene er Harstads viktigste festival, Nord-Norges kulturfestival og dekker faktisk hele det sirkumpolare nord, derav den nye betegnelse de Arktiske Festspillene.

Jeg trodde byen ville koke. At man måtte smyge seg gjennom mengdene for komme fram. At det ville bli tilløp til håndgemeng og panikk i trengselen. Jeg forventet Harstad på steroider. Byen var omtrent som jeg forventer at byen er til daglig. Jeg mener, Harstad kan vel ikke være dødere enn dette?

Det var litt folk her og der. Trivelig stemning på de beste plassene på kvelden, passe fullt. Jeg måtte ut å lete etter harstadværingene. Etter å ha sett overalt, fant jeg dem til slutt.

De var på Sjøkanten senter, det nye kjøpesenteret litt utenfor sentrum. Midt på dagen myldret det på senteret, slik det ikke gjorde i sentrum.

Befolkning:

Tromsø var dobbelt så stor som Harstad i 1980. I dag over tre ganger så stor. Harstad burde bli større.

Adkomst:

Harstad har en liten, fin terminal som tilbyr alt man trenger. Ved ankomst til Tromsø tvinges man inn i terminalen med gjerder og stengsler. Døra til terminalen er smal, og det oppsto kaos da vi kolliderte med folk som skulle ut for å ta båten. Første møte med Tromsø bød på trengsel og tilløp til håndgemeng og panikk.

Det viste seg senere at den egentlige inngangen til terminalen er ei dør langt ned mot sundet som så stengt ut, og som ikke var markert på noen måte. Inngangen var faktisk den samme døra jeg trodde var utgangen da jeg reiste ut.

Jeg følte et mildt hat mot terminalen da jeg hadde båret kofferten opp trappa, og måtte finne trappa hvor jeg jeg kunne bære kofferten ned igjen. Men alltid godt å komme hjem.

Hvis det er noe jeg har glemt eller noe som er feil, kom med innspill.

Jeg er bare en enkel tromsøværing.