Vi leser og hører om det hele tiden, at det kastes for mye mat, og at altfor mye av den maten som produseres, kastes i stedet for å bli spist. Det er en ganske bedrøvelig og vulgær faktaopplysning, som nesten er vanskelig å fatte, med tanke på at vi lever, ikke bare i en verden der over en 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom, men også i et land der køene foran stasjonene for matutdeling bare vokser.

I 2021 endte svimlende 450.000 tonn matvarer som avfall. Et vedtatt, politisk mål er å halvere mengden innen 2030. Egentlig bør dette være et minimum, av mange opplagte grunner, deriblant at matsvinnet på toppen av det hele også medfører klimagassutslipp på linje med flytrafikken her i landet.

Nå er et regjeringsoppnevnt utvalg i gang med å utrede nye tiltak for å oppnå halveringen. Sentralt står «matkasteloven» som har vært etterlyst i årevis. Det blir interessant å se avveiningen mellom pisk og gulrot når loven en gang blir klar for vedtak. Dagligvarebransjen har i hvert fall tatt grep allerede, og er godt i gang med å redusere svinnet, med ganske betydelige resultater å vise til de siste årene.

Etter hvert finnes det gode eksempler hvor fortsatt brukbar mat overtas av ideelle organisasjoner til videre utdeling. I Tromsø er Matsentralen en viktig og god aktør som sørger for å få distribuert maten fra matvarekjedene ut til folk som trenger den.

Flere av kjedene har også utviklet teknologiske løsninger for å håndtere matvarer som nærmer seg «best før»-datoen. Appen Too Good To Go, der folk kan hente kraftig rabattert mat fra hoteller og restaurantkjeder, bøter også på.

Her bør det derfor være mye å bygge videre på, i et samspill mellom bransjeaktører og myndigheter. Likeså må man sikre at en ny forskrift om kildesortering av matavfall i butikkene faktisk gir en bedre utnyttelse – og ikke bare økte kostnader og priser.

Det er dessuten en rekke lover og regler som kan mykes opp for å dempe matsvinnet. Etter et oppslag i VG går nå Stortingets finanskomité samstemt inn for å fjerne et byråkratisk hinder for at overskuddsmat fra cruiseskip og skipshandlere kan overlates tollfritt til for eksempel de frivillige matsentralene. Strenge EU/EØS-regler på dette området har selvsagt sin begrunnelse, men man får vel tro at cruiserederier ikke er mindre opptatt av matsikkerhet enn EU.

Å oppnå et halvert matsvinn, som er et minimum av hva vi som samfunn bør sette oss som mål, krever skjerpet innsats fra alle hold. Og med lov skal maten berges, for å vri litt på Frostatingsloven. Men statistikken synliggjør noen grenser for hva som kan eller bør lovreguleres – og samtidig hvor det er størst potensial for å nå 2030-målet.

Ifølge en oppstilling i Aftenposten onsdag denne uken, kaster nemlig husholdningene like mye som matindustrien, butikkene, serveringsstedene og jordbruk og fiske til sammen. Nå gjenstår det å se hvordan den sterke prisøkningen påvirker dette bildet. Det er uansett et tankekors at de største mulighetene til å redusere svinnet ligger i våre egne kjøleskap.