Jo, nå skal dere høre: Da jeg la meg i går kveld, altså tirsdag, ante jeg uråd. Meteorologene meldte om et mildt snøfall i løpet av natten, men som den trente værobservatøren jeg (mann (49)) er, skjønte jeg at det var en underdrivelse av provoserende dimensjoner.

Snøet lavet nemlig ned, og det blåste friskt.

Og ja da: Da jeg våknet i dag morges, var Østlandet som dyppet i tjukk, for ikke å si, djup hvitmaling, og denne lange og utmattende vinteren viste fingeren til oss alle: «Jeg har fanden brette meg ikke tenkt å gi meg ennå!»

Snø i disse strøkene av landet i slutten av mars er en vederstyggelighet. Mer enn det: Det er depresjonsutløsende.

Ikke snøen i seg selv, egentlig, men mest glatta og sørpen. Og kulden. Det er så jævlig kaldt, selv nå når vi nærmer oss april, at vi skjelver på innsiden. Det er da ikke derfor vi bor her sørpå – at det snør når vi nærmer oss april.

Og så kommer nordlendingene, med ironisk Tore Skoglund-stemme, med sitt årlig-overbærende ritual: «Som dæm syt, dæm stakkars søringan».

Til det (dem) er det bare én ting å si: Det er en grunn til at noen av oss bor her sørpå, og ikke der nordpå. Hvis vi hadde ønsket snø når det snart er april, hadde vi flyttet nordover, og hvis dere er lei av været i nord, der vårsnøen knapt forlater bakken før høstsnøen trenger seg på, så er det bare å flytte sørover.

Så ikke ironiser over værdepresjonen vår. La oss få syte i fred.

«Æ syns at Putin e’ ein gærning/og at vinter’n e’ for lang», sang som kjent Åge Aleksandersen (nesten) i det som stadig er norsk rocks beste kuplett. Nå er krigen i Ukraina ca. hundre milliarder ganger verre enn snøfall i det som nesten er april, selvsagt.

Men selv om vinterlengde- og snøproblemet er meningsløst, så går det ikke bort for det (for å parafrasere en annen rocksanger, selveste Neil Young).

Man må nemlig ikke alltid «jämföra». Noen ganger gjør det vondt selv når det både i streng og i relativ forstand ikke er grunn til det.

Snø er pent i julen, og på (påske-) fjellet, selvsagt. Men snø og kulde i lavlandet i en del av landet der det normalt ikke er snø i lavlandet på denne tiden av året, er noe herk. For nå skulle vi ha sittet i solveggen og blitt vårbrune og fine og (endelig) fått livs- og arbeidsgnisten tilbake.

Men nei, i stedet for å blendes av den varme, gode solen, blendes vi av hvitt, halvstivnet regn, og må på med broddene igjen for ikke å risikere liv og lemmer. Og votter og boblejakke og såkalt «buff».

På lørdag er det 1. april. Narredagen.

Nå kødder vinteren med oss, den kødden.

For hvert år som går, forbanner jeg vinteren mer og mer. Jeg hater å fryse. Jeg hater å bruke brodder. Jeg hater å skli på isen. Jeg hater å bruke votter. Jeg hater å være konstant snørrete. Jeg hater å skrape is av vinduene på bilen, som en annen Jerry Lundegaard (fancy filmreferanse). Jeg hater være innhyllet i snø og grå, snøtunge skyer, og jeg lengter til våren.

Som skulle vært her allerede. For lengst.

Gå bort, snø. Dø, snø. Smelt.

Det var i det minste godt å få sagt (skrevet) det.