Tromsø kommune, med kommunedirektør og ordfører i spissen, har nylig sendt en søknad til Brussel med forespørsel om å bli med i EU-programmet som skal gi Europa 100 klimanøytrale byer i løpet av åtte år. Næringsforeningens topplobbyister står rett bak, og klapper dem begeistret på skuldrene.

Det er sant at det er svært. Og det er også uten tvil spennende. Men det blir uten tvil svært utfordrende. For ikke å si problematisk. Kjipt. Ekkelt. Alle skjønner det, og da holder det faktisk ikke å svare som samfunnsdirektør Grete Kristoffersen gjorde, på spørsmål om det blir mest pisk eller gulrot – nemlig at dette blir «spennende».

Det er forståelig at en topplobbyist for næringslivet, som Trude Nilsen, vil holde praten der oppe på de rosa skyene – unnskyld, de grønne – og snakke om «paradigmeskifte» og den slags. En fagperson og byråkrat som Kristoffersen bør ta rollen som, om ikke festbrems, så i alle fall den mest edruelige i selskapet. Det er kommunen som er denne byens reguleringsmyndighet. De er i grunn inkarnasjonen av tante Sofie i denne sammenhengen. Det er deres fordømte plikt, og som alle tanter vet: Det nytter ikke å skyve dritten under teppet.

Det er greit nok at verken politikerne eller fagfolkene i kommunen har smørbrødlista helt klappet og klar allerede før søknaden er vurdert. Men det går likevel an å si ganske mye om hva dette vil komme til å koste folk. Her er det ganske mange dårlige vaner som skal bli bra vonde å vende, for et samfunn med godt skodde innbyggere som har både en og to biler, og sug etter sydentur både sommer og mørketid.

For ikke å snakke om næringslivet i byen, der mange for en stor del har basert hele eksistensgrunnlaget sitt på noe så brunsvart og klimafiendtlig som langdistanseturister fra Asia. Det holder faktisk ikke å unnskylde seg med at utslippene fra flyselskapene og cruiseskipene må settes på «noen andres» klimabudsjett. Det er nok av svarteperspill fra før, om hvem som skal ta regninga for dette skiftet.

Det gjelder også utbyggere som snakker om samfunnsoppdrag på inn- og utpust, samtidig som de fronter prosjekt som fortrenger sårbare og superviktige økosystemer som for eksempel tarebeltet og fjæresonen. Det er snakk om mikroorganismer og alger som utfører såkalte økosystemtjenester tilsvarende mange hundre millioner kroner i vann- og avløpsgebyr for tromsøværingene.

Da er det faktisk befriende at nevnte Trude Nilsen svarer som sant er, at det vil «koste blod, svette og tårer». Hun innrømmer at også næringsforeningen og byens utbyggere må ta en ekstra sjekk på Powerpoint-presentasjonene sine, og svare ærlig på spørsmålet: Er de der tre fine symbolene fra FNs bærekraftsmål noe vi bare har pynta oss med? Driver vi med grønn omstilling, eller driver vi faktisk bare med grønnvask? Kanskje ordfører og utbygger Gunnar Wilhelmsen skulle sende et noe forsinket takkebrev til sin egen partigruppe, for at de i sin tid stemte ned utbyggingen av hans prosjekt Arctic Center. Prosjektet hadde ganske sikkert ikke fremmet Tromsøs kandidatur i Brussel.

Når dette er sagt, er det også sant at en klimanøytral by trolig også vil bli mye bedre å leve i enn en klimafiendtlig en. Flere av oss vil slippe å kaste bort livene våre i bilkø, og heller kan ta en effektiv buss til og fra daglige gjøremål, eller kanskje til og med en elferge. Færre vil plages med astma. Og noen av oss kan bytte jobb fra noe som egentlig gjør ganske vondt i samvittigheten, til en jobb som er på lag med fremtida.

Det er ingen grunn til å latterliggjøre Tromsø kommunes søknad om å bli med i EUs program. Det vitner om en kommune med matvett. For klimaomstillingen kommer, enten vi vil det eller ikke. De som tror at alternativet til å bli klimanøytral er å bare fortsette som før, er «helt på luggis», for igjen å sitere Nilsen. Eller en klassisk «boomer», for å sitere en hel ungdomsgenerasjon.

Det aller mest spennende med dette er derfor hvor mange penger vi klarer å få tak i om vi får være med. Det har mye å si for hva det blir mest av, pisk eller gulrot. For det som er noe underkommunisert i denne saken, er at Tromsøs mål om å bli klimanøytral innen åtte år står fast, uansett hva EU måtte svare. Det står i Tromsøerklæringa fra 2019. Uten EU-penger må derfor politikerne betale mer av omstillingen med våre skattepenger.

To av de ti årene har gått, klokka tikker fort. Kanskje vil en innlemmelse i EUs program gjøre at både kommunen og politikerne klarer å gå fra prat og programerklæringer, til handling, i det tempoet klimaendringene faktisk krever. For én ting har EU vist oss: De leker ikke butikk nede i Brussel.

Vi har jævlig dårlig tid, og vi kommer ikke fremover om vi fortsetter å gå rundt grøten. Det er på overtid av Tromsøs ledere begynner å snakke sant om hva som kommer.