Halvdan Koht var Norges utenriksminister i viktige skjebneår fra 1935 til 1941. Koht var født i Tromsø og bodde her de første 12 år av sitt liv, så det er på sin plass med en Koht-debatt i Tromsøs lokalavis. Da Koht måtte gå av som utenriksminister i London rundt årsskiftet 1940/1941, skyldtes det i alle fall tre forhold: uenighet innad i regjeringen om hvilken utenrikspolitikk eksilregjeringen skulle føre, utenriksminister Kohts isolasjon og egenrådighet i forhold til resten av regjeringen, og ryktene om Kohts forhold til den mye yngre Unni Diesen. Daværende justisminister Terje Wold var en av dem som bidro til Kohts fall, noe jeg skrev om i min Wold-biografi som kom i 2013.
Var Unni Diesen Kohts «sekretær» eller sekretær under felttoget i 1940?
Kritiserer Sjøfartsmuseet for «usaklig politisk» bildetekst : – Lite verdig et museum
Tromsø Sjøfartsmuseum om Fleischer og Koht i 1940
Gunnar Pedersen slår fast i sitt innlegg 5. juli at Unni Diesen var mer enn en sekretær for utenriksministeren. Ja visst, noe annet har da heller ikke verken Lockertsen eller jeg skrevet i våre innlegg om dette 25. og 23. juni. Men hun var altså også en høyst kvalifisert sekretær (og ingen «sekretær») som gjorde viktig arbeid for i alle fall fire forskjellige statsråder under forsvarskampen våren 1940. Unni Diesen gir sin egen versjon av dette i sin bok fra 1965 som bygger på notater fra krigens dager. En grundig behandling av Diesens rolle gir historiker Mari Jonassen i boka «Norske kvinner i krig 1939-1945» fra 2020.
Gunnar Pedersen siterer et par norske departementsansatte som kommer med klare påstander om at det var et erotisk forhold mellom Koht og Diesen. Men det at noen påstår at det var slik, er jo ikke noe bevis. Unni Diesen benektet forholdet, noe som heller ikke er noe bevis. Vi må nok leve med at dette aldri vil bli helt avklart. At mannlige departementsansatte i 1940 også kunne være nedlatende overfor dyktige kvinner og misunnelige på en kvinnes raske opprykk, må også tas med i en vurdering av dette.
Jeg tror det var mye var kritikkverdig i forholdet mellom Koht og Diesen, men det er Koht som bør kritiseres, ikke Diesen. Det er ganske tydelig at Koht informerte Diesen om interne politiske diskusjoner i regjeringen, informasjon som en departementsansatt aldri skulle ha fått. Og dette skjedde også i brev som kunne åpnes og leses av andre.
Dette er av stor offentlig interesse, så det er derfor høyst beklagelig at Kohts arvinger fortsatt nekter innsyn i Kohts brev som er i Unni Diesens privatarkiv. Mari Jonassen skriver om akkurat dette på side 568 i den boka jeg nevnte. Norske historikere burde arbeide for at Riksarkivet opphever dette hemmeligholdet slik at mer om Norges historie i disse avgjørende år kan bli kjent.