I Store Norske leksikon kan man lese følgende om templer:
«Et tempel er en religiøs bygning som kan knyttes til en eller flere guder. Templer kan også være ment som steder der guder og mennesker, himmel og jord, kan møtes. I templene utføres det ritualer som bønn, offer, sang, dans eller meditasjon. Ritualene kan utføres til gudens eller gudenes ære, for å søke tilgivelse for egne handlinger, for å be om helbredelse eller for å sikre landets fruktbarhet, verdens bestående eller folkets seier i en kommende krig. I mange tilfeller kan tempelet også ha en økonomisk og sosial betydning.»
Wikipedia skriver følgende om templenes arkitektur:
«Spesielle arkitektoniske stiler fra forskjellige historiske perioder er bevart i større religiøse bygninger. Disse tempelbygningene, sammen med militære bygninger og palasser, har ofte vært de viktigste overlevende eksemplene av visse typer arkitektur. Spesielt har gresk og romersk tempelarkitektur hatt en stor innflytelse på senere offentlig vestlig arkitektur».
Det nærmeste jeg kommer et tempel i Tromsø, er Ølhallen, og la meg begrunne det på følgende måte:
Tempelet som religiøs bygning, som kan knyttes til en eller flere guder.
Ølhallen, er som navnet sier, en plass der det servers øl. Ølets, og havets norrøne gud kalles for Ægir, og en norrøn gud er vel like god som alle andre guder, slik jeg ser det. Ergo: Ølhallen er et slags tempel.
Hvert år ber Ægir æsene til ete- og drikkegilde i festsalen sin, Brime. Her bæres ølet og maten seg selv rundt, og drikkehornene fylles av seg selv. Hvilken lykke! Ægir brygger, ifølge Odin, det beste ølet. (Akkurat det vil nok salige Ludvig Mack bestride på det sterkeste, men la gå).
Ølet blir brygga i det største bryggekaret i verden, ei mil djupt. I Ægir sin hall måtte gudene holde fred med hverandre, og den som lagde bråk, ja, han ble bortvist for evig tid.
Også her ser vi en klar parallell til Ølhallen: I de første årene var det nemlig slik at de gjestene som lagde bråk, de ble utvist på livstid, noe som for mange opplevdes som en skjebne verre enn døden. I Ludvig sin hall gjaldt med andre ord de samme regler som i Ægirs hall.
Ellers er det å merke seg at Ægir også er havets gud. Den klassiske stamgjesten på Ølhallen, var som mange vet, fiskeren og fangstmannen, havets menn.
Dessuten: Mjødhall eller gildehall var i oldtidens Norden en egen hall, eller herresete, som opprinnelig var en stor bygning, oftest et langhus, med et enkelt rom. Fra 400-tallet og fram til tidlig middelalder var en slik bygning boligen til en konge, herre eller høvding og hans folk. «Kong Ludvig» bodde ikke i selve Hallen, men i etasjen over.
Om det er på Ølhallen «himmel og jord møtes», er jeg dog noe mere usikker på. Det nærmeste må i så fall være i de tilfellene noen har valgt Hallen som plass for avholdelse av gravøl. Derimot kan man nok hevde at både himmel og Helvete har vært løs på Hallen, om ikke bestandig, så i alle fall av og til.
En sentral plass i tempelet er alteret. På Ølhallen er bardisken synonymt med tempelets alter, og bak bardisken finner man ypperstepresten, dog uten kappe og krage. Det absolutt verste en bartender kan true med, er serveringsnekt, og i verste fall utvisning. Dog ikke til Helvete, slik som de kappekledde kan slå i bordet med.
Nå skal ikke jeg hevde at Ølhallen bærer preg av gresk og romersk tempelarkitektur, men det er sannelig ikke lang unna. Med sine monumentale rom, og sine arkitektoniske buer, er Hallen noe av det nærmeste et tempel vi kan komme i Tromsø, rent arkitektonisk sett.
I tempelet utføres det ritualer som bønn, offer, sang, dans og meditasjon. I mange tilfeller kan tempelet også ha en økonomisk og sosial betydning.
Dette er min erfaring, etter å ha frekventert Ølhallen rimelig jevnlig de siste 50 årene:
Gudene skal vite at her har jeg opplevd mang en bønn, og mangt et offer. Bønnene har gått i alle himmelretninger, alt i fra en bønn om bedre fangst, om at noen kunne spandere en øl, at man ikke ble kastet ut, at man kanskje kunne treffe sin utkårede, at man kom seg velberga hjem og så videre. Og kom man seg velberga hjem, var selvsagt første bud å be om tilgivelse for sine synder. Hjemme var det ingen prest som ventet, men derimot fruen i huset, og hennes dom kunne til tider være hardere enn prestens.
Det har heller ikke manglet på offer, når sant skal sies. Her har man ofret sine siste slanter, verdifull tid, viktige avtaler, ja, kanskje til og med ekteskapet, hus og hjem.
Sang og dans har naturlig nok stått som en svært sentral aktivitet innenfor Ølhallens vegger, akkurat slik som i tempelet. Noen timer har nok også gått til det man kan kalle for meditasjon, eller en stille stund, der man over en halvliter eller to. har tenkt over livet, dets gleder og dets sorger.
Det viktigste ritualet på Ølhallen, er skål-ritualet, der man flittig har skålt for bedre helse, for helbredelse, for at verden må bestå og for tilgivelse for egne handlinger. Skåling for landets fruktbarhet, har det nok vært noe mindre av, men det skulle ikke forundre meg om noen har ført slekta videre med Ølhallens toalett som utgangspunkt. Skål!
Ølhallens sosiale og økonomiske betydning er det ingen tvil om. Her har hundretusener av gjester opp gjennom årene møttes til sosialt samvær over en skummende, og her de lagt igjen millioner av kroner, kroner som både har kommet kommunen og Mack til gode.
Leksikonet Store Norske skriver følgende om ordet kulturminne:
«Kulturminner, fornminner, er blitt definert som konkrete, som regel synbare, spor etter eldre tiders liv og virke. Med de hurtige endringer i levevilkår og levevis som har funnet sted i moderne tid, hvor dagens samfunnsprodukt er morgendagens kulturminne, har begrepet fått en videre tolkning, og kan omfatte kulturhistorisk verdifulle gjenstander, byggverk og anlegg av forholdsvis ny dato.»
I 2028 fyller Ølhallen 100 år, og den er pr. dato byens eldste pub. Den er med andre ord allerede et viktig kulturminne i byens ærerike historie.
Om den har status til å havne på Unescos berømte verdensarvliste, vet jeg ikke, men det er selvsagt ikke meg imot.
Velkommen til ærverdige, unike og legendariske Ølhallen!