Jeg er tilhenger av matproduksjon der protein fra fisk og dyr er en del av gamet. At det også må legges beslag på natur for å dyrke grønnsaker, oppdrette fisk og ale opp dyr likeså. Jeg er oppdratt til å gå på jakt og fiske selv, og har i dag flere frysere jeg i sesong fyller opp med fileter av fisk og kjøtt jeg selv har beskattet av arter i den frie natur.

Dyr dør for at andre dyr skal bli mette. Naturen er ingen søndagsskole. For de aller fleste dyr som lever i det fri, er livet et sant stress, med unntak av noen unntaksvise sekund med ufølsom paringsleik. Skavanker og svakheter straffes nådeløst. Byttedyr, som de fleste er i noen eller alle faser av livet, dør som regel brutalt, og ikke lykkelige og mette av dage, med hele familien rundt seg.

Den nærheten til naturen jeg har blitt opplært til, fra spesielt faren og storebroren min, har vært nyttig på mange måter. Respekt for naturen, og gleden av å ha tilgang til slike fantastiske råvarer, har preget måten jeg ser det hele på, slik jeg tror det er for de fleste som bedriver dette på hobbybasis eller som lever av det.

Det betyr selvsagt det uunngåelige faktum at jeg mener man må ta livet av dyrene for at de skal bli protein på matfatet. Her skilles mine veier med en del folk, og det er greit. Men det må skje på skikkelig vis. Derfor har de en god sak, de som er motstandere av å spise fisk og dyr som har bøtt med livet for at mennesker skal bli mette, når dyrevelferd kastes på båten mot fortjeneste og kjappe penger.

I rapporten «Fiskehelserapporten 2021», som ble publisert forrige uke av Veterinærinstituttet, er det mye dyster lesning. Oppdrettsnæringa er fra før uglesett fra flere hold. De er ofte i konflikt med andre næringer, og har hatt et frynsete rykte på grunn av rømming, sykdomsspredning, lus og lusefjerning og så videre. Lista er lang. Noe av det er ryddet opp i. Mye gjenstår. Og nå må myndighetene sette hardere krav, i stedet for bare å hviske stille i korridorene og jatte med, fordi kåtheten etter å se pengene renne inn overstyrer moralen.

Den nye rapporten nevnt ovenfor avdekker at 2021 avstedkom en tvilsom rekord, en rekord i laksedød i norske merder, med cirka 54 millioner registrerte døde laks, bare i fjor. Det er en prosent på 15,5. I tillegg døde det 35 millioner settefisk, samt 40 millioner rensefisk, altså fisk som slippes i merdene for å få bukt med fiskedød på laksen (blant annet berggylt og rognkjeks). Over 100 millioner enkeltindivid. Det er en solid mengde biomasse, som det heter på new public management-språk.

Tallene er lavest helt i nord (der vannet er kaldest), med Øst-Finnmark på 10,2 prosent dødelighet, mens man på Vestlandet har et skremmende høyt tall, på hele 22,5. At dette kommer til å legge press på å opprette stadig flere oppdrettsanlegg lenger nord, kommer derfor garantert til å følge automatisk i tiden fremover.

Tallene burde bekymre både næring og myndigheter, ikke minst når dette er en næring som det forventes at skal ekspandere langs hele kysten, i vår felles allmenning. Veterinærinstituttet påpeker dette i rapporten, og mener det er på tide å se på fiskehelse og fiskedød som vesentlige faktorer i kriteriene når det skal deles ut nye konsesjoner.

Temaet ble også tatt opp i Dagsnytt 18 onsdag. At Karoline Skaar Amthor, fagsjef hos Sjømat Norge, prøver å tåkelegge problemet ved å si at dette er dumt, men det er vanskelig, det er levende dyr, det er biologi og årsakene er mange og bla bla bla er greit. Det skjønner jeg, og det er hennes jobb å fremsnakke bransjen og snakke ned bekymringene. Det er enorme pengesummer i omløp her, og innstramminger for både ekspansjon og videre drift slik det allerede er synonymt med mindre penger.

Da er det adskillig verre å høre Arbeiderpartiets Karianne Bråthen, som går helt i parodisk og unnvikende kommunikasjonsrådgiver-tåkemodus når hun blir konfrontert med at fiskehelse og -dødelighet bør inn i konsesjonsvurderingene. I stedet snakker hun om det gjeldende «trafikklyssystemet», som altså ikke vektlegger fiskehelse godt nok, slik Veterinærinstituttet påpeker.

Dette er en god, gammeldags, nordnorsk nobrainer. Selvsagt må dette inn. Og det må skrives med fete blokkbokstaver. Nettopp fordi penger er et språk alle skjønner, ikke minst i oppdrettsbransjen. At dødeligheten har vært mye verre før er iallfall ikke noe som bør vektlegges overhodet. Som det likevel gjør.

Det meste var verre før. Da kan man ikke premieres for at man ikke er så ille som man en gang var. Det må derimot stilles knallharde krav, der de som kan vise til lav dødelighet belønnes med bedre betingelser og vice versa.

Parallelt med dette kommer det også en rapport fra Mattilsynet, som er laget på bakgrunn av 342 tilsyn ved norske svinegårder i 2021. Næringa har vært under press etter «NRK Brennpunkt»-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», og selv om salget av bacon neppe har stupt til bunnivå siden den gang, har næringa fått seg en kraftig omdømmekilevink. Med rette.

Når næringa da vet at de er under særlig oppsyn, er det forstemmende at det nå avdekkes ett eller flere brudd på reglene om dyrevelferd i 53 prosent av tilsynene. At ingen av disse var av en alvorlighetsgrad som medførte politianmeldelse er selvsagt vel og bra, men det er brudd åkkesom. Og det er først og fremst fælt for dyrene, og dernest for dem som driver etterrettelig og seriøst i bransjen.

Å drive med oppdrett av fisk og dyr er noe annet enn å drive med planter. Det avkrever helt andre standarder for hva som er greit eller ikke. Det er bare å se hvor mye emosjoner som er i sving straks det er snakk om hunder eller katter som behandles dårlig.

De samme mekanismene må da også sparke inn når det kommer til dyrevelferd i kjøtt og fiskeproduksjon, og de eneste som kan sette hardt mot hardt, og stille ufravikelige krav, er myndighetene.