Onsdag var Ukrainas nasjonaldag. Da skulle det egentlig være fest og markering av 31 år med uavhengighet fra Sovjetunionen. Men årets nasjonaldag markerte samtidig at det er gått nøyaktig et halvt år siden Russlands invasjon 24. februar. Det ble selvsagt ingen fest, men bare en ny påminnelse om at ferden mot fred er ulidelig lang.

Før krigsutbruddet bodde det rundt 44 millioner mennesker i Ukraina. Ifølge FN har godt over 5 millioner ukrainere flyktet fra sitt hjemland, mens over 7 millioner er internt fordrevne. Oversikten til UDI viser at Norge til nå har mottatt nesten 25.000 søknader fra ukrainske asylsøkere. Flere tusen av dem venter på bosettingskommune.

I Tromsø kommune var man klare til å ta imot 550 ukrainske asylsøkere – i tillegg til de ukrainerne som i en tidlig fase tok seg hit til byen på egen hånd. Så langt har nok ikke strømmen av flyktninger til vår kommune vært så omfattende som mange forventet. Det til tross for at krigen og konflikten bare synes å ha blitt styggere og styggere, og stadig mer fastlåst, enn da den for alvor brøt ut for et halvt år siden.

President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale på nasjonaldagen at Ukraina vil ta tilbake alle okkuperte områder, og «ikke vil forhandle med terrorister». Det er et utsagt han har bred støtte for i Europa og Nato, men det er samtidig en beskjed om at det er ingen fred i sikte.

Ødeleggelsene og lidelsene i Ukraina er enorme. Konsekvensene er også store for resten av Europa, inkludert Norge. Putins angrep har styrket samholdet mellom de europeiske landene, EU og Nato. Samtidig har Russlands eksport av gass som et våpen i krigen, sendt Europa ut i en energikrise vi aldri før har opplevd.

Krigen, og dermed energikrisen, vil trolig vare svært lenge. Ekspertene beskriver kamphandlingene som nå pågår som en utmattelseskrig. Det betyr at Norge og resten av Europa må innstille seg på en langvarig militær og politisk støtte til Ukraina. Det betyr selvsagt også at de europeiske landene må kjempe seg gjennom de store økonomiske utfordringene krigen skaper. Det handler om energikrise, inflasjon og renteøkninger – og stadig vanskelige avveininger rundt militær støtte til Ukraina. Balansegangen vil kreve kløkt og politisk lederskap på høyeste nivå.

Europa må være forberedt på vinter med strømpriser vi aldri før har sett, og det kan bli perioder der deler av europeisk industri må stenge ned for å spare strøm. Det kan bli folkelige opprør – og det kan i verste fall utvikle seg til en alles kamp mot alle for å sikre egen befolkning tilstrekkelig med energi.

Til nå har Europa klart å stå samlet bak de omfattende sanksjonene som er satt i verk mot den økonomiske eliten i Russland. Uansett må Europa og Nato aldri tillate at Putin vinner fram med sitt angrep på Ukraina.