Mandag kom finansminister Trygve Slagsvold Vedum med en gladnyhet for Tromsø. I sin tale til Senterpartiets landsstyre fortalte han at regjeringen vil foreslå å opprette en ny avdeling i Statens pensjonsfond innland, eller Folketrygdfondet, som skal ha kontor i Tromsø.

Vedum, som ellers ikke har utpekt seg som en varm tilhenger av enda flere høyt gasjerte elite-byråkrater, trakk fram nettopp dette da han serverte nyheten. Så lenge eliten i offentlig forvaltning blir bosatt og har sitt kontor utenfor hovedstaden, er det ifølge Sp-lederen en bra ting – selv om det er i en landsdelshovedstad som Tromsø. Mon det.

Det er ingen tvil om at de offentlige elite-arbeidsplassene er det som har gjort Tromsø til nettopp en landsdelshovedstad. Hadde det ikke vært for universitetet som kom til byen på 60-tallet, så hadde ikke Tromsø vært den unge, urbane byen den er i dag. Det samme kan sies om universitetssykehuset.

Den hellige gral for politikere og næringsliv, og alle andre som vil Tromsø vel for fremtiden, er å makte å gjenskape et slik «universitetsøyeblikk» for byen. For ti år siden var det knivingen med Harstad, Hammerfest og Kirkenes om å bli oljehovedstaden i nord, som fikk blodet til å bruse. Næringsforeningen og Tromsø kommune håper nå det skal skje gjennom den storstilte satsingen og omstillingen som skal og må skje for å håndtere den eskalerende klimakrisen vi står i. Det store spørsmålet er om svaret ligger i å opprette enda flere offentlige arbeidsplasser til byen.

En fersk rapport bestilt av Næringsforeningen, «Tromsøscenarioene», setter fingeren på et annet, og mye ømmere punkt. Kommunens offensive og brede forskningsmiljø holdes opp som et av byens fortrinn. Tromsø har også naturgitte, gode forutsetninger for å ta en ledende posisjon i det grønne skiftet. Havet, og alt som kan skapes i og av det – det være seg mat, medisiner og kraft. Rapportens visjon for Tromsø anno 2035, best case-scenarioet, er «den klimanøytrale biologihovedstaden».

Det er imidlertid et stort problem: Å få tatt forskningen og de innovative ideene som skapes over i en fase og til en skala der man tjener penger på den. Det byen trenger nå, er kompetent og kvalifisert arbeidskraft i kombinasjon med risikovillig kapital. I klartekst: Store, private selskap som har sterk nok rygg til å bære store, usikre satsinger. Som kan være motoren i omstillinga til grønne næringer.

Konsulentene bak rapporten peker på den smertefulle realiteten i at Tromsø har en skrikende mangel på slike selskaper. KSAT er det nærmeste – og selv det er delvis statlig. Vedums nye Tromsø-avdeling med finansfolk skal investere i såkalte unoterte aksjer, altså bedrifter som ikke er på børs. Det er risikosport i finansforvaltning på nivået vi her snakker om, og ikke noe fondet har drevet med til nå. Folketrygdfondet har en like traust og trygg investeringsstrategi som navnet tilsier. Det er det en grunn til, det er tross alt pensjonspenger vi snakker om.

Arbeiderpartiet gikk til valg på at staten skal spille en mer aktiv rolle som eier i selskaper, og ta mer av risikoen i omstillingen Norge og norsk næringsliv skal inn i. Partileder Jonas Gahr Støre lanserte det som «en ny linje i næringspolitikken». Hittil har regjeringen omtalt slike investeringer i forbindelse med selskap og prosjekt som allerede er en del av sterke, industrielle miljø.

På spørsmål fra iTromsø om den nye finansavdelingen kan fylle rollen som byens engleinvestor, er svaret fra Vedum at satsingen ikke er «skjulte statssubsidier». Fondet skal fortsatt gjøre trygge investeringer, i selskaper og prosjekter som allerede kan vise til at de er lønnsomme – i hele Norge, ikke bare i nord. Det er ikke dårlig nytt for næringslivet i Tromsø, for all del, men det er heller ikke det «paradigmeskiftet» Næringsforeningen ønsker seg.

Hvis regjeringen mener alvor med at staten skal løfte hele Norge inn i en fremtid med grønne kompetansearbeidsplasser, må finansministeren trolig tørre å ta mer risiko i investeringer her nord. Det er tross alt kapitalen det er behov for, ikke først og fremst høytlønna byråkrater.