Det er selvsagt fryktelig trasig for tredjepartene som nå rammes av pilotstreiken hos SAS, og det oppleves nok ytterligere trasig når de to siste sommerferiene har vært satt på hold av pandemien for mange flyreisende. Ikke minst for oss som bor i Nord-Norge, der fly ofte er eneste alternativ for lengre reiser. Å ha medfølelse for dem det rammer nå er derfor ikke vanskelig. Det er ikke bare å flytte på en ferie man lenge har planlagt og sett frem til.

Dette er likevel dessverre streikens iboende natur, nettopp at tredjeparter rammes. Det er der pressmiddelet i streiken ofte ligger. Streiken til pilotene handler dessuten om mye mer enn sedvanlige krav om lønn i en tid med prisøkninger.

Totalt ble det tatt ut cirka 900 piloter i Norge, Sverige og Danmark. Av disse var 254 piloter i Norsk Flygerforbund i LO og 148 piloter i Pilotforbundet i YS. Det de først og fremst streiker for er en prinsipiell kamp for å beholde grunnleggende arbeidsvilkår de fleste av oss ønsker.

Bakteppet er at SAS ble nødt til å si opp et betydelig antall piloter da pandemien lammet flytrafikken, men med lovnader om at de skulle kunne returnere til jobbene når normalen var tilbake.

I mellomtiden har SAS opprettet to datterselskap, SAS Link og SAS Connect, og det er hit de oppsagte pilotene nå har blitt anmodet om å søke seg tilbake, noe som da vil eliminere all opparbeidet ansiennitet og lønns- og arbeidsvilkår fra sin tidligere arbeidsgiver. De oppsagte kabinansatte har fått samme beskjed. Dette er helt i grenseland til det vi kaller sosial dumping, og det er det viktigste punktet i konflikten.

En slik praksis ville vært utenkelig ellers i arbeidslivet. En stor og etablert arbeidsgiver i Skandinavia kan rett og slett ikke bedrive denne formen for pulverisering av fagforeningsorganisasjon og arbeiderrettigheter. Derfor er det nå en rekke fagforeninger som offentlig går ut og støtter pilotene i streiken.

SAS-sjefen Anko van der Werff har bevisst brukt flypassasjerens frustrasjon post korona for hva det er verdt. Han snakket skuffende og sorgtungt om at dette var sommeren alle hadde gledet seg til, at nå kunne alle se frem til å reise igjen, da forhandlingene brøt sammen mandag.

Deretter tilføyde han en kraftig anklagelse mot pilotene, hvor han påpekte deres mangelfulle takknemlighet overfor skattebetalere og myndigheter som hadde strukket ut hjelpende hender i form av redningspakker. Nå var det pilotenes tur til å betale tilbake, underforstått at de burde godta krav som sparker beina under rettigheter de fleste i skandinavisk arbeidsliv regner som selvsagte.

En slik retorikk er både splittende og uklok. Nå har dessuten van der Werff og ledelsen søkt om konkursbeskyttelse for SAS, som enkelt og konkret betyr at de har søkt en amerikansk domstol om beskyttelse mot å bli slått konkurs, slik han også gjorde i fjor for Avianca, det colombianske flyselskapet han da var sjef for.

Dette skapte også bruduljer i Colombia, der vand der Werff – ifølge rettsdokumenter Reuters hadde fått tilgang til – sopet inn over 30 millioner kroner i lønn og bonuser, bare dager før store deler av arbeidsstokken til Avianca ble oppsagt, og de gjenværende måtte godta kraftige lønnskutt.

Derfor må vi tilbake til utgangspunktet. Det er svært forståelig at flypassasjerer nå er frustrerte for at feriereiser går ad undas, og de belastningene dette medfører i form av både ødelagte ferieplaner og ekstra og uventede utgifter.

Likevel må ikke sinnet rettes utelukkende mot dem som streiker. Det er en rett arbeidstakere i Norge har, og ironisk nok er det nettopp fagforeninger og streiker som i sin tid gjorde at retten til ferieordninger ble innført her til lands.

Samtidig må vi håpe at partene kommer seg kjapt til forhandlingsbordet og megler seg frem til en løsning. Tilliten til SAS er allerede tynnslitt, med tusenvis av kansellerte avganger allerede før streiken. Det som skjer nå, midt i høysesongen for flytrafikk, er derfor selvsagt svært ødeleggende for selskapet.