Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe, men nå synes jeg det er vanskelig å la være. Dette blir en lang tekst, men et så viktig tema som vekker sterke følelser fortjener å bli hørt.

Skildringene fra Brennpunkt sine episoder om dagens eldreomsorg i Norge er grusomme, men dessverre sanne. Jeg er en av mange sykepleiere som har valgt å forlate yrket. Jeg gjorde det ikke fordi jeg mistrivdes, for tvert imot så elsket jeg jobben min. Vi strakk oss langt for å møte pasientenes behov. Det føltes meningsfullt, og jeg var stolt over å være sykepleier.

Jeg savner den gode følelsen jeg fikk av å hjelpe andre. Men yrket er ikke bare givende, det er også tappende. Er det likevekt her, kan man nok holde ut ganske lenge – kanskje et helt arbeidsliv? Men når man vakt etter vakt går på akkord med egne verdier, fordi du stadig må løpe raskere, prioritere hvilke pasienter som trenger hjelpen mest og får dårlig samvittighet fordi man ikke kan være flere plasser til samme tid, sier det til slutt stopp.

Det blir lengre mellom hver gang du kjenner på de gode følelsene som gjorde at du valgte akkurat dette yrket. Likevekten er ikke-eksisterende. Du sover kanskje 3–4 timer mellom aftenvakt og dagvakt, og bråvåkner i løpet av natta fordi du kommer på flere ting du glemte i løpet av vakta – fordi det var så hektisk.

Jeg har gått tre nattevakter på rad, der jeg til sammen klarte å sove kun seks timer på grunn av stress og at jeg gruet meg til neste vakt, fordi jeg visste vi var underbemannet. Seks timer søvn fordelt på 72 timer. Man kan jo spørre seg hvor forsvarlig det er overfor pasientene. Det gikk så langt, at en gang veide jeg meg før jeg gikk på en nattevaktshelg som nevnt over, da jeg lurte på hva dette kunne gjøre med kroppen. 72 timer senere hadde jeg gått ned tre kilo.

Årsaken var nok manglende tid til å få i meg mat i løpet av hektiske vakter, i tillegg til at mangel på søvn og vondt i magen før neste vakt naturlig nok påvirker matlysten når man ikke er på vakt. Når jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye å «ta av», sier det seg kanskje selv at dette ikke var helsefremmende på sikt for min del.

Dette var en av grunnene til at jeg valgte å studere master i helsevitenskap, og skrive masteroppgave som omhandlet ivaretakelse av hjelperen. Jeg spisset riktignok oppgaven inn mot sykepleiere som jobbet innen kreftomsorg, men tenker at temaet er relevant enten man jobber innen kreftomsorg, psykiatri, eldreomsorg eller fødselsomsorg. Til syvende og sist er alle disse menneskene hjelpere.

Hele helsevesenet er dessverre gjennomsyret av nedskjæringer: Man får beskjed om å løpe raskere, jobbe fortere, mens det stadig kuttes i ressurser. Jeg har ikke telling på hvor mange stortingsmeldinger jeg har lest som trekker fram viktigheten av helhetlig omsorg. Helsesektoren skal hjelpe pasient og bruker med å ivareta alle deres grunnleggende behov.

Tanken er god, men i praksis fungerer det ikke. Man velger bevisst å ikke stille enkelte spørsmål fordi man ikke har tid til å lytte til svarene. Er ikke det hjerteskjærende? Mange ganger har jeg sett pasienter være nedfor eller ha behov for å snakke, men dessverre har jeg måttet unngå å spørre «hvordan har du det egentlig i dag?». Tre andre pasienter venter på medisin. En pasient bør ikke være alene på grunn av fallfare og desorientering. En annen pasient, som er underernært, venter fortsatt på å få servert lunsj (som var for to timer siden).

Jeg har hatt vakter der jeg har kjent på håpløshet og følt meg maktesløs, fordi jeg har fryktet at underbemanning og tidsklemma skal føre til pasientskader, og i verste fall død.

Er det ikke paradoksalt at man som sykepleier kan tenke at det enkelte vakter er farligere for pasienter å være innlagt for å få den helsehjelpen de trenger, enn å være i hjemmet der de kanskje ikke engang har hjelp?

Følelsen av håpløshet og maktesløshet er mye vondere enn jeg hadde sett for meg – og en av grunnene til at jeg valgte en annen retning. For til syvende og sist er det ingen som takker meg, og jeg kan ende opp med å bli utbrent og uvel av dårlig samvittighet ovenfor pasientene – før fylte 30 år. «Lønn i himmelen» er nok bare bullshit, dessverre.

Helseminister Ingvild Kjerkol trekker fram at spesialisthelsetjenesten må vurdere å se på hvilke behandlingsmetoder som eventuelt kan utfases, for å spare penger. Bare dette synes jeg er hårreisende og utrolig provoserende i et av verdens rikeste land.

For det første: er det slik at vi tenker at utredning og behandling på sykehus er noe man gjør «for gøy»? Nei. Utredning og behandling er en rettighet hvert eneste menneske i Norge har krav på, jf. pasient- og brukerrettighetsloven. Så helseminister: hvordan skal man kutte i behandlingstilbudet, men fortsatt kunne overholde lovverket som sier at alle har rett til helsehjelp? Hvis det er sånn at spesialisthelsetjenesten må begynne å begrense og prioritere i enda større grad enn de allerede gjør, må i så fall lovverket endres. Hvis ikke, vil det jo bli begått enda flere lovbrudd enn i dag!

Ender det med at man kan bli møtt slik?: «Dine symptomer er ikke alvorlige nok, du må nok dessverre bare leve med disse, og så satser vi på at det ikke utvikler seg til alvorlig kreft. Statistikken viser at du har 50 prosent sannsynlighet for å bli bedre uten behandling, så hvorfor ikke bare satse på det? Ha en fin dag videre. PS! Nå må du også planlegge din egen alderdom, velferdsstaten Norge er i ferd med å gå konkurs. New Public Management, det er tingen! Her skal vi gjøre omsorg og møtet med det syke mennesket om til kostnadsmessig produksjon, akkurat som i bilindustrien. For en genial idé du hadde, tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen!»

Regjeringen har utarbeidet en egen strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller i befolkningen. Er det ikke litt ironisk da at Kjerkols forslag vil bidra til ytterligere større sosiale helseforskjeller og et todelt helsevesen? For da vil jo så klart de med midler til det søke utredning og behandling privat, mens de med lavere sosioøkonomisk status dessverre blir nødt til å satse på at sannsynligheten og statistikken er på deres side. «50 prosent sannsynlighet er jo bedre enn 0 prosent, eller hva?».

Hvorfor er det helseforetakene, kommunene og menneskene på gulvet som til stadighet må prioritere? Hvorfor kan ikke regjeringen selv ta ansvar? Et sted å begynne kan være å prioritere helsesektoren i statsbudsjettet, slik at man sikrer at ethvert menneske i Norge får helsehjelpen man trenger til rett tid, og at de som har bygd opp det fantastiske landet vårt går en verdig og trygg alderdom i møte. Som Bård Hoksrud påpekte på Debatten torsdagskveld, så handler ikke dette om pengemangel, men om vilje hos dem som sitter på pengesekken. Bare i fjor fikk Norge 1.547 milliarder kroner i fortjeneste fra olje- og gassinntekter.

Min masteroppgave, samt annen forskning, viser at det ikke var høyere lønn som sto øverst på ønskelisten hos sykepleierne for å fortsette i yrket. For de var det viktigere å komme på jobb og vite at bemanningen var god nok til å ivareta pasient og pårørende på et faglig forsvarlig nivå, i tillegg til at mulighet til kompetanseheving og refleksjon med kolleger ble satt høyt. Kjerkol sier at vi må investere i de fagfolkene vi har, så hvorfor ikke bare starte med det med en gang? Det koster mer å ha flere mennesker på jobb, ja, men på sikt vil det kanskje være dyrere for staten Norge dersom det er ingen som kommer på jobb?

Man kan komme ganske langt med 1.547 milliarder kroner.