Det ligger litt i den nordnorske stoltheten at våre gutter er på A-landslaget. Jeg tror ikke nødvendigvis engasjementet går ned hvis et lag bestående av søringer presterer bra på vegne av landet, men uansett er det noe eget med at gutter fra Vadsø, Hammerfest, Skånland eller Svolvær spiller fast med de store gutta.

Tirsdag kveld mot Serbia ligger mye an til at landsdelens eneste representant i startoppstillingen er Marcus Holmgren Pedersen. 22-åringen fra Finnmark har tatt høyrebackplassen, og gjort den til sin egen. En eventyrkarriere, med tanke på at han bare tre år tilbake i tid var benkesliter, uten spesielt mye tillit i TIL. Overgangen til Molde, for en startsum på to millioner, vinteren før 2020-sesongen, endret alt. Fast inn umiddelbart, og en suksess. Halvannet år senere kom den nederlandske storklubben Feyenoord på banen, og sikret seg den lynkjappe backen.

Marcus Holmgren Pedersen Foto: Annika Byrde / NTB

Med overgangen til utlandet kom også landslagsplassen. Siden debuten 1. september i fjor, har Holmgren Pedersen, eller Holmgren som det står på ryggen hans, spilt 13 landskamper, før for mange gule kort holdt han ute i 1-2-tapet mot Slovenia lørdag.

Det er langt fra både Tromsø og Hammerfest til et utsolgt Ullevaal stadion tirsdag kveld. Ikke bare i antall kilometer, men også måten å se verden på. Vokst opp nordpå har du noen perspektiver om at det finnes mer enn bare Østlandet, og at du representerer en landsdel som gjennom århundrene som er gått har hatt alle odds mot seg. Klisjeen om at du herdes av nordavind og mørketid er reell.

Helt siden Harald «Dutte» Berg og Trygve Bornø på 1960-tallet tok på seg nybrottsarbeidet som A-landslagsspillere, har vi jevnlig hatt nordnorske spillere i startoppstillingen. Spesielt de siste 30 årene har Mini Jakobsen, Roger Nilsen, Sigurd Rushfeldt, Morten Gamst Pedersen, Tom Høgli, Ruben Yttergård Jenssen og Stefan Johansen gjort at det har vært få hull uten landsdelens representasjon.

Med snaut 10 prosent av befolkningen er en spiller inne fra start cirka det vi kan håpe på, når landslaget forhåpentligvis går inn i en tidsperiode med mer sportslig suksess, innbefattet å kvalifisere seg til et etterlengtet mesterskap. Faktisk har vi i perioder hatt flere, og vært bortskjemte skal vi måle i tall.

I utgangspunktet taler en god del mot at nordnorske spillere fra mindre byer og tettsteder, som mange av våre landslagsspillere gjennom årene kommer fra, skal fortsette å skje. Fraflyttingen ser ikke ut til å snu, både internt i Nord-Norge, men også sørover.

Motvekten ligger i stor grad i de to sterke miljøene skapt i Tromsø og Bodø. Både TIL og Glimt har sterke akademi som i mange tilfeller henter spillerne ut fra sine lokale miljø når de er 15 eller 16 år, fordi seniorfotballen på stedet de kommer fra ikke er gode nok. Slik skapes en ond sirkel fordi de nevnte lagene ikke får muligheten til å bli bedre, ettersom de beste spillerne forsvinner tidlig. En langt større og tilsynelatende uløselig debatt som sneier innom både bolyst, skole- og fritidstilbud. Samt det faktum at byene er mest attraktive i en moderne verden.

I 2021 mistet 30 av 39 kommuner i bastardfylket Troms og Finnmark innbyggere. Av de ni som økte var «storbyene» Harstad, Alta og Tromsø tre av dem. Kommunene med nedadgående trend tømmes tilsynelatende så raskt at det ikke er utenkelig at det mange steder ikke er noe miljø for å spille verken fotball eller noe annet. Verdt å merke seg at nordnorske fotballag på herresiden fra mindre steder i 2.- og 3.-divisjon ofte sliter med å berge plassen, til fordel for lag sørpå.

Det sier dessuten sitt at Glimt med sin voldsomme sportslige suksess de siste årene ikke har en én eneste spiller fast over tid i førsteelleveren på landslaget. Selv TIL i sin forrige storhetsperiode for drøyt ti år siden hadde Tom Høgli fast inne i elleveren.

På tross av alle disse problemene er det lett å fastslå at den ganske umiddelbare fremtiden for nordnorske spillere på landslaget ser lys ut. Trioen Andreas Schjelderup (18) fra Bodø, Isak Hansen-Aarøen (18) fra Tromsø og Runar Norheim (17) fra Finnsnes vil alle være sterke kandidater til en fast A-landslagsplass om fire til seks år.

De to første ekstreme talenter som ble hentet til Danmark og England da de var 16 år. Han siste har gått akademiveien i TIL, men kunne dratt utenlands for lengst om han hadde ønsket det.

Andre og mer ukjente navn fra 21 år og nedover finnes der ute. Brødrene Tobias Vonheim Norbye (17) og Jonathan Vonheim Norbye (15) fra Alta, Isak Vik (19) fra Tromsø eller Magnus Brøndbo fra Glimt-systemet kan være spillere det om noen år snakkes om. Fordi noen trenger mer tid enn Schjelderup, Norheim og Aarøen.

Jeg er svært spent på om akademiene i Bodø og Tromsø klarer å ta denne jobben på sikt, eller om det vil være med tilfeldig og i stor grad foreldredrevet, at vi får nye a-landslagsspillere fra vår landsdel. Holdes TIL og Glimts satsing på et anstendig nivå bør de kunne være en maktfaktor. For resten av landsdelen er det nok ingen trøst på sikt. De må sende sine beste til Tromsø, Bodø eller enda lenger unna.

Marcus Holmgren Pedersen er en stillferdig gutt som akkurat nå gjør jobben sin bedre enn noen andre i Norge. Ringvirkningene og troa til dem som følger etter ham, og vokser opp nord for Polarsirkelen, høres derimot godt. Så lenge det varer.