Lærerstreiken er over for denne gang, med tvang. Etter uker og måneder med tomme klasserom og elever som har savnet hverdagen så mye at det har gått utover deres psykiske helse, skal alt bli bra igjen denne uka. De som var engstelige for at de ikke lærte noen ting på to måneder, kan puste lettet ut. De har iallfall lært én ting, og det er at det ikke nytter å stå opp for seg selv, historien om David mot Goliat er nok bare oppspinn.

Foreldre har vært bekymret for barna sine, noen har kanskje bare ønsket at alt skulle bli som før slik at de kan dra på jobb igjen, lærerne har stått med skilt langs bilveier og på stands, og KS har holdt mer eller mindre kjeft.

Og vi som ikke har vært påvirket direkte av streiken, vi har ikke brydd oss nevneverdig. Det blir gjerne slik når de to voksne i rommet krangler om tall og fremtid, og begge mener den andre lyver. Vi leste saker om streiken og tenkte blablabla. For hvor var historiene fra klasserommet?

Den sinte eller gråtkvalte læreren som snakket om elever hen ikke hadde tid til, om å bli ringt opp på natta av elever som sliter med selvmordstanker og ikke har noen andre å snakke med i vår lille by? Om spagaten mellom foreldre i all slags former, barnevern, arbeidsgiver, PPT og timeplanen? Om elever som blir oppbevart av vikarer som nok en gang kjører popquiz når de egentlig skal lære om hypotenusen?

Utdanningsforbundet har sviktet med å løfte dette fram i den offentlige kommunikasjonen.

Jeg kommer fra en lærerfamilie. Helt siden jeg var liten har jeg tenkt at hvis ikke jeg vet hva jeg vil bli når jeg blir stor, kan jeg alltids bli lærer. Og etter å ha blitt voksen med to barn og en bachelorgrad i språk, tenkte jeg at det kanskje måtte bli slik. Kanskje lå det til og med i genene mine. Men det var før jeg prøvde meg som lærervikar. Jessufader.

Jeg kan love deg av hele mitt hjerte at jeg ikke lærte barnet ditt noen ting. Kanskje jeg til og med visket ut litt kunnskap.

Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg. Meg og et kateter, kaffe og voksne briller. Rolige barn, stabler med bøker som dunstet av nysgjerrighet og kunnskap, stødig hånd, et varmt smil. Kanskje så jeg for meg noe sånt. Men sånn ble det ikke. Om det fins et motsatt bilde av det jeg nettopp beskrev, ble det slik.

Hverdagen som lærervikar er etter min erfaring noe sånt som dette:

Du får en telefon, møter opp og får beskjed om at i dag skal du ha spansk med niendeklasse, musikk med åttende, kunst- og håndverk med en annen åttende, og samfunnsfag med tiende hvor de lærer om den kalde krigen.

Er du heldig, har læreren som er borte lagt en plan for deg, men så heldig er du sjelden.

Den kalde krigen? Du tenker etter. Jernteppet etter andre verdenskrig, Russland og USA, han der mannen med et fødselsmerke på issen som ligner en palme eller det mannlige kjønnsorganet, hva var det han het? Du kommer på at det er Gorbatsjov og tenker, ja, du kan da litt? Dette burde gå bra.

Men etter å ha fortalt klassen alt du vet, har det kun gått fem minutter og det er 85 minutter igjen av dobbeltimen. Du spør klassen om de har spørsmål, og det har de, men du kan ikke svare på noen av dem. Så du setter på en film fra YouTube som heter «The Cold War», og ber til Gud om at det ikke dukker opp noe jokking eller lemlestelser i den filmen som ingen, særlig ikke ungdommer, har godt av å se.

Neste time er det spansk, et språk det kan hende du er heldig nok til å beherske. Klassen består av noen fra Latin-Amerika og veldig mange som absolutt ikke vil lære. En håpløs kombo, tenker du og har helt rett. Du lurer deg selv til å tenke at «kan andre, kan du», men før du i det hele tatt har fått sagt ¡Hola!, er klassen i full sving med snøballkrig inne i klasserommet.

Du lukker vinduene og rekker kanskje å tenke at dette ikke kan bli verre, før du oppdager at en liten luring med designerklær bakerst i klasserommet sitter og ser på særs uromantisk porno på mobilen på høylys dag.

Du rekker ut hånda for at han skal legge mobilen i den, men det gjør han ikke, og det blir en slags dragkamp. Han sier at han skal ringe pappa som er advokat. Uansett, det er jo Valentine’s Day, kjærlighetens dag, så hvor fitte er du egentlig som nekter ham å se på litt porr? På veien tilbake til kateteret blir du sågar befølt på rumpa av noen tøffinger, og du snur deg og sier på refleks «Hva faen holder du på med?». Alle ler av den sinte vikaren, og du har tapt. Du innser at du egentlig hadde tapt før du gikk inn den døra.

Resten av timen hjelper du elevene lage Valentine’s-kort på spansk, prøver å virke uanfektet der du står og hjelper dem oversette «jeg vil ta deg bakfra». Du sniker inn en liten leksjon om refleksive verb, og tenker at du har gjort så godt du kunne. Etterpå innser du at det kanskje ikke var helt innafor, det der.

Og resten av dagen blir ikke særlig bedre. Musikktimen består av jenter og gutter som spiller i band og fiolin på kulturskolen, som sitter ved siden av elever som aldri har hørt om en skala. Slik er det i alle fag, og du som alltid har sett på deg selv som et pedagogisk vesen, skjønner at det overhodet ikke er nok. Det er en grunn til at lærerne har utdanning.

I mangel på annet foreslår du quiz, men det er de så innmari lei av, sier de. De har hatt vikarer i flere uker nå, og har utelukkende hatt quiz, allsang og utetime. De vil lære noe, sier de, men du er ikke rett person på rett sted, for du vet ikke hvordan du skal lære dem noe som helst.

Og slik blir resten av din karriere som vikar, til du endelig innser at du ikke vil bli lærer lenger. At barna fortjener noen som kan lære dem noe, ikke et forvirret barn forkledd som en voksen i en altfor tung drakt. Det er meningsløst for alle bare å henge sammen, oppholde hverandre, inne på et klasserom til klokka ringer.

Da er det flaks at det fins ordentlige lærere i dette landet, som får til det du ikke fikk til. Som kan lære barna våre om refleksive verb uten samtidig å lære dem hvordan man skriver «jeg vil ta deg bakfra» på spansk. Som tar telefonen om kvelden når ungdommen vår ikke har det så greit.

Nå som regjeringa kom fram til at denne streiken gikk for hardt utover barnas psykiske helse, og skolen er friskmeldt, kommer alt til å gå bra, heldigvis. Når lærerne nå tvinges tomhendt tilbake bak kateteret der de hører hjemme, er det en logisk slutning å trekke at sånne lærervikarer som meg fordufter i samme slengen.

Alle vet jo tross alt at ingenting oser mer arbeidslyst enn det ultrasexy ordet «tvungen lønnsnemnd». Sånt får man jo superkrefter av. Ingen kommer til å bli sykemeldt nå, ingen kommer til å slutte i jobben. Nå kommer alt til å bli bra.

Som mor og eks-vikarlærer håper jeg iallfall inderlig det.