Den 10. februar skrev Pål Christian Bergstrøm en kommentar på Facebook til et bilde fra restaurant Nyt i Tromsø:

«Et lite forfattermøte på Nyt. Willy-Tore og jeg har brukt mye av tiden vår det siste året på å skrive en bok om våre opplevelser i Russland over 17 år. En reise som startet i år 2000 med optimisme, åpenhet og samarbeid med våre naboer i øst. En reise som har brakt oss til et helt annet sted enn det vi så for oss den gang vi gikk på nattoget fra St. Petersburg til Petrozavodsk. Etter 17 år og til sammen 114 turer til Russland, har vi oppsummert alt hva vi har sett og opplevd mens dette vinduet var åpent. Nå er det lukket for hvem vet hvor lenge. Samarbeid for å bedre barns levekår, gjennom De Utrolige Årene, ART, Familieråd, Konfliktrådsmekling, Hva med oss, fosterhjem, fengsel, lov, liv og en veldig farlig propagandamaskin vi så skifte gir i 2010. Vi ga opp i 2017. Men historiene lever videre».

Motivasjonen bak engasjementet i Nord-Vest Russland var humanitært, men også å utvikle et gjensidig samarbeid mellom fagfolk i Russland og Norge. Grunnpilaren måtte være gjensidig kunnskapsutveksling om utsatte barn og unge med en kriminell løpebane og hvordan samfunnets reaksjonsmåter på kriminell adferd var i Russland og, ikke minst hvordan de kunne forbedres.

Vi visste på forhånd at de vanligste reaksjonene var institusjonsopphold og fengsel. I dette bilde kunne Norge kanskje bidra med nye innspill, både på det forebyggende området og nye og mer humane reaksjonsmåter.

Med denne bakgrunnen har det vært interessant å lese politisk redaktør i avisa Nordlys Skjalg Fjellheims kommentarer i den senere tid:

«Russerne har lenge vært underveis til et mørkt sted. Mange i Norge har bare sett en annen vei. Og kanskje har ingen vært mer svaksynte enn vi som bor i Nord-Norge. Nå demrer det for de fleste av oss her nord. Hva gjør vi når vi ser at naboen er en brutal voldsforbryter? En som slår, voldtar, stjeler, plyndrer og dreper. En som bomber barn i boligblokker og krysser alle grenser for sivilisasjon og verdighet….

Faktum er at desto mer penger Norge har bevilget, desto mer fiendtlig har Russland blitt. Desto mer vi har reist over grensen, desto mer antivestlig har Russland blitt. Desto mer vi har snakket om menneskerettigheter og ytringsfrihet, desto mer illiberalt har Russland fremstått».

Med 114 turer til Russland kan vi kanskje beskyldes for å bidra til den illiberale utviklingen i Russland. Men samarbeidet med Russland om utsatte barn og unge som startet i 2000 var preget av et gjensidig åpent og nysgjerrig interregionalt samarbeid men utviklet seg til å bli et stadig tydeligere angrep på vestlige verdier.

Mange hendelser underveis påvirket denne utviklingen. For oss ble utnevnelsen av en tidligere KGB-offiser til barneombud i 2009 skjebnesvangert. Han ble en frontfigur for et stadig mer rabiat angrep på vestlige verdier der norsk barnevern ble en yndet skyteskive og som ble foranledningen til de internasjonale barnevernssakene og dommene mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Da Dumaen i 2012 innførte en lov som gjorde alle organisasjoner som mottok støtte fra vesten til utenlandske agenter ble det stadig vanskeligere å videreføre arbeidet på en bærekraftig måte. Invasjonen av Krim i 2014 førte til at de statlige finansieringskildene i Barentsregionen og det norske Helse -og omsorgsdepartementet avsluttet sine økonomiske støtteordninger til prosjektet i 2015.

Over 4000 barn og unge fikk hjelp av De utrolige årene fra 52 dagsentrene, skoler og barnehager i løpet av prosjektperioden. I tillegg fikk hundrevis av familier tilbud av ART (Aggression Replacement Training), Familieråd, Konfliktrådsmekling, Hva med oss (samlivskurs til par som har barn med nedsatt funksjonsnivå) og fosterhjem. Tilbudene ble gitt i Republikken Karelen, Murmansk Oblast, Arkhangelsk Oblast og Republikken Komi, som omfatter hele den russiske delen av Barentsregionen.

Boka er en historiefortelling om våre erfaringer i løpet av de 17 årene prosjektet varte. Sterkest inntrykk gjorde våre besøk i barnefengslene med barn i fangenskap og isolasjon ned i syv års alderen.

Kontakten med de føderale myndighetene i Moskva og de regionale politiske lederne gjennom hele perioden ga oss et unikt bilde av de forandringene som skjedde etter at Putin ble president i 2000 til annekteringen av Krim som kulminerte i angrepet på Ukraina den 24. februar 2022.

Vi har valgt å ikke holde noe tilbake, verken når det gjelder brutalitet mot barn eller hvordan gode russiske kolleger under oppsyn har satt alt på spill for å bedre oppvekstvilkårene for sine barn. Og nå i ettertid har vi bedre forstått det som Lech Walesa sa da han var president i Polen, at når Russland signerer en avtale er det med en penn i den ene hånda og en granat i den andre.