Som spaltist kommenterer jeg saker i nyhetsbildet og dette fanget min oppmerksomhet som et særdeles dårlig timet og kynisk rekrutteringsforsøk i en tid da det er svært krevende å gi akutt beskyttelse til de nyankomne. Jobb er en selvsagt del av integrering, men man bestiller ikke fagkompetente arbeidere fra en kaotisk flyktningestrøm av mennesker som er i sjokk, sorg og ekstrem utmattelse.

Senja er den største sjømatkommunen i et land der samfunnsøkonomer til stadighet problematiserer at sjømatnæringen har ekstremt stor makt gjennom lobbyisme, pengesterke organisasjoner og massive kampanjer. Når en så betydelig næringsorganisasjon som Sjømatklyngen Senja bommer i form og timing på et utspill, må de tåle kritikk.

Det er overraskende at styreleder Thomas Bartholdsen finner det er så uakseptabelt at ikke alle applauderer utspillet, at han i sitt motsvar forventer både dementering fra mediehuset og en beklagelse fra skribenten. Han finner det også merkelig at ikke undertegnede har ringt ham privat for å forske i de egentlige motivene bak vedtaket fra styret i Sjømatklyngen Senja. Det virker som om Bartholdsen tar kritikken som et personangrep, siden det hele var hans idé.

Skribentens oppdrag er å kommentere vedtaket. Bartholdsen kan føle seg helt trygg på at undertegnede aldri kommer til å kontakte ham, eller andre styremedlemmer for å forske i deres privatliv om hvorfor de fronter Sjømatklyngen som de gjør. Det ville vært uhørt og fullstendig irrelevant. Styret må stå for sine vedtak og i min kommentar nevnte jeg verken styreleder eller andre styremedlemmer med navn, nettopp fordi dette er et vedtak fra en stor, tung og innflytelsesrik næringsorganisasjon, ikke ett enkeltmenneske.

Som andre i mediebransjen har erfart, vanker det ofte litt kjeft når man kritiserer de store, pengesterke næringene som er vant til å få viljen sin på finurlig vis. Men jeg kan forsikre Bartholdsen om at undertegnede kommer til å forlate oppdraget som spaltist den dagen en fiber av feighet gjør at jeg revurderer å påpeke det som oppleves problematisk, i frykt for at en styreleder skal ta kritikken av et vedtak som personlig ærekrenkelse.

Generelt har sjømatbransjen mye å hente på å bli mer lydhør for de kritiske røstene som verserer i det offentlige ordskiftet, istedenfor å skyte fra hofta om at meningsmotstandere lever i en fantasiverden. Spesielt synder bransjen når etikk og profitt står mot hverandre, som innen dyrevelferd og forurensing.

Det spiller dessverre liten rolle om intensjoner er velmente når et vedtak bommer. Hadde Sjømatklyngen nøyd seg med å ytre positivitet til å sysselsette asylsøkere hadde saken vært OK. Her gikk de istedenfor alt for langt gjennom å forsøke å blande seg opp i selve kriselogistikken.

Styrelederes eller undertegnedes private erfaringer med flukt er helt irrelevant. Styret står ansvarlig for vedtak og fronting utad. Dessverre stiller Sjømatklyngen Senja seg i et enda dårligere lys når styreleder går ut og prøver dirigere media til å logre etter deres vedtak.