Jeg regner med at toppene i moderpartiet Rødt var relativt misfornøyde og ikke minst overrasket over at slutten av forrige uke måtte brukes på å understreke at Stoltenberg, Støre og lederen i oljefondet Nikolai Tangen ikke er terrorister.

Bedre ble det nok ikke av at en del Rødt-sympatisører forsøkte å «hjelpe» på sosiale medier med det lite hjelpsomme «Jeg mener ikke at Støre terrorist, men …». Litt sånn «Jeg er ikke rasist, men …».

Jeg skal ikke dvele for mye med Rød Ungdoms leder Amrit Kaur sin TikTok-video. Den nyvalgte lederen har beklaget sine uttalelser om Støre og Arbeiderpartiet, og videoen er slettet. Generalsekretæren i Rød Ungdom har også understreket at Rød Ungdom ikke mener at Støre er en terrorist. Det var da godt å høre.

Uansett hva man mener om Amrit Kaur, er det bare å ta av seg hatten over en mildt sagt fartsfylt start. Fra et ubeskrevet blad for noen uker siden, via nyvalgt leder i Rød Ungdom til rollen som den brisne, etter hvert fulle onkelen som skjemmer seg ut med stadig mer rørete utbrudd i romjulens familieselskaper.

Det er unektelig noe litt gøy over en nyvalgt ungdomsleder som får alarmen til å gå i hele moderpartiet. Likevel synes jeg denne episoden gir grunn til generell bekymring om det politiske landskapet.

Det er første gang jeg har hørt noen fra venstresiden offentlig vise pekefingeren til AUF og med beskjed om å ikke bruke massedrapene på Utøya. Å beskylde Ap og AUF for å «bruke Utøya-kortet» i en eller annen form er ikke noe nytt. De drepte ungdommene var knapt kommet i jorden før det startet. Mest fra ytterste høyre, men også Jan Tore Sanner fra Høyre har snakket om «22. juli-kortet». Han beklaget etterpå. Det er bra.

Den såkalte hesteskoteorien er en kilde til forargelse på de politiske ytterkantene. Det skal ha vært den franske filosofen Jean-Pierre Faye som først lanserte den. Den går i korthet ut på at politiske ytterkanter, altså ytterste høyre og ytterste venstre, møter hverandre i noen saker. Som en hestesko. Jeg tror dessverre den har noe for seg.

Krigen i Ukraina er et ferskt eksempel. Ytterste høyre og ytterste venstre har forskjellige beveggrunner for sine meninger, men de vil føre til samme resultat: Ukraina vil havne under Putins kontroll. Med alt det vil føre med seg. Verden er ute av vater og det merkes også på det politiske ordskiftet. Når ledelsen i Rød Ungdom snakker om at Ap og AUF på en eller annen måte utnytter terrorangrepet 22. juli, er det et nytt eksempel på en politisk hestesko. Da snakker de som høyreekstremistene.

Det er snart 13 år siden 22. juli 2011. Selv for oss som ikke hadde noen nære som ble drept eller skadet har denne hendelsen og dagene etterpå brent seg inn i sjelen. De evigvarende ekstrasendingene på TV, begravelsene, kongen som gråt, de vanvittige drapstallene, og ikke minst den hvite nidingen fra Frogner som var ansvarlig for alt.

Vi kan ikke forvente at de som var små barn i 2011 skal ha det på samme måte. De husker det ikke, de er blitt det fortalt. Derfor er det så viktig at vi holder historien levende. At oppvoksende slekter skjønner hva 22. juli var er en viktig oppgave for fellesskapet. En del av allmenndannelsen. Historien om et blodbad som tok livet av store deler av fremtidige politiske ledere på venstresiden. Noe Arbeiderpartiet har slitt med siden. Mange av de beste er ikke der. De ble frarøvet sin fremtid. Arbeiderpartiet og AUF har snakket for lite om 22. juli. Antakelig grunnet at å ikke «utnytte terroren politisk», ble et tema i media omtrent fra dag én. Det virket.

AUF og Ap la bånd på seg for å ikke «kneble» andre. Det ble opplest og vedtatt at dette var et angrep på oss alle. Uansett politisk farge. Det var det jo, men det var ikke hele historien. AUF-lederen Eskild Pedersen forsøkte å dra i gang en debatt om ytringsansvar, kort sagt at demonisering av politiske motstandere kan få dramatiske konsekvenser. Han ble klubbet ned av både politiske motstandere, kommentatorer og mange av sine egne. Den farlige kneblingen ble det populære tema. Dette til tross for at muligheten til å både ytre seg eller få med seg andres ytringer aldri hadde vært større.

Terroristen hadde begravd seg i tekster fra konspiratoriske nettsteder med tilhold på ytterste høyre politisk. Han trodde på det han leste, og handlet. Han var ikke sprøere enn at han var strafferettslig tilregnelig. 69 mennesker på politisk sommerleir ble drept på Utøya. Det siste vi trenger er at ytre venstre og ytre høyre finner sammen i synet om at dette er en slags gavepakke som AUF kan utnytte politisk.

Støre er ikke en terrorist og Utøya er en del av vår historie som ikke bør gjemmes bort. De drepte var ikke tilfeldige ofre, det var et målrettet angrep på venstresiden generelt og AUF spesielt. Utøya er ikke et kort man spiller ut, men en realitet vi alle har en plikt til å minne hverandre om. For det er bokstavelig talt livsviktig. Hvis ikke venstresiden kan stå sammen om dette, fra AUF til Rød Ungdom, ser det mørkt ut.