Av Lilli Mittner, Svein Bergvik, Maria Tøllefsen, Trond Halstein Moe, Ingegjerd Bagøien Moe, Jakob Rørtveit, Anne-Lise Sollied, Magnus Gibbs, Inger Christiansen, Kenneth Ruud og Kate Maxwell

I en tid der mennesker trenger å finne nye samarbeidsformer for å kunne møte de store samfunnsutfordringene kan det være verdt å kaste et blikk på kunst- og kulturfeltet. I dag fremføres operaen «Madama Butterfly» av Giacomo Puccini i Tromsø Kulturhus.

Når kulturelle inntrykk preges av 30-sekunders underholdning via TikTok, Snapchat og Facebook kan det være utfordrende å sette seg i en konsertsal og se en hel opera. Men du vil oppleve at det var verdt det. I «Madama Butterfly» vil du se et drama som angår noen av verdens store samfunnsutfordringer og oppleve en bølge av sanseinntrykk som går rett inn i kroppen, hjernen og hjertet.

Det er en rekke aktører involvert i et helaftens audiovisuelt «klangbad», der alle bidrar på sin måte til et sluttresultat. Det kunstneriske teamet bak forestillingen består av medlemmer av Operaforeningen i Tromsø, Tromsø Byorkester, Kammerkoret Ultima Thule, regiteam, solister, dirigent og mange frivillige.

I orkesteret sitter nåværende og tidligere studenter fra Musikkonservatoriet, side om side med amatører og faglige ansatte fra UiT. Faglærere ved Konsen bruker Operafestivalen som en samarbeidspartner og arena for faglig utvikling for sangstudentene. Solister, noen med tilknytning til landsdelen, engasjeres og flys inn for å ferdigstille og fremføre operaen.

Nettopp denne blandingen av fellesskap og drivkraft er en forutsetning for å kunne fremføre en hel opera her i Nord. Drivkraft er ikke bare UiT sitt motto; det er et nøkkelord for hvordan universitetet og lokalsamfunnet kan arbeide sammen for å skape en region hvor folk kan trives sammen med hverandre.

En operaforestilling, med sin kompleksitet av detaljer og gjennomførte storhet, illustrerer nettopp hva som kan oppnås gjennom genuine samarbeid. Samtidig stiller den viktige spørsmål om kvinners og minoriteters rettigheter, språk, og konsekvenser av politisk og kulturell makt. Alt formidlet gjennom en storslagen og dypt berørende kulturopplevelse i et format som sjelden tilbys i Nord-Norge.

Operaproduksjonen er en del av Arctic Opera Festival som i år arrangeres for tiende gang. Etter at Riksoperaen som gjennomførte turneer i hele landet ble nedlagt, er slike prosjekter viktige. De ivaretar en lang tradisjon med å tilby denne kunstarten for publikum utenfor hovedstadsområdet.

Samtidig bidrar slike prosjekter til å styrke det lokale kulturlivet som drives av amatører på høyt nivå, gjennom samarbeid mellom ulike lokale aktører og profesjonelle. Slike samskapende kunstprosjekter har et sterkt kunstnerisk potensial, og en verdi for alle involverte, langt utover selve forestillingen. Her tøyes det grenser for hva som er mulig på kryss og tvers av generasjoner, uttrykksformer og profesjoner. Og her skjer det kommunikasjon, formidling og kulturoverføring.

Når pianisten og dirigenten Daniel Barenboim drar med et helt orkester av unge musikere til Libanon, Syria og Jordan, så er det for å skape fantastiske musikkopplevelser. Men han gjør det også for å bygge bruer, og for å skape en gjensidig forståelse av hverandre gjennom samskapende kunst.

Det kan være grunn til å reise spørsmålet rundt Den Norske Opera & Ballett og deres ansvar for å tilby opera utenfor hovedstaden. Når Riksoperaen ble nedlagt ble det lovd mer opera i distriktene. Erfaringen er dessverre at tilbudet i distriktene i praksis er borte. Samarbeidsprosjekter som denne operaforestillingen er kompliserte. Opera koster altfor mye og går ofte i underskudd selv ved utsolgte forestillinger. Men forskningen viser at slike kunstneriske samarbeid betyr mye for velferden og sosial tilhørighet i nord.

Det å sette opp en opera i et samarbeid med profesjonelle og amatører er en øvelse i samarbeid, konsentrasjon, interaksjon, tillit, lytting og venting. Vi mener at dette er noe helt spesielt og som knapt finnes i samme omfang i andre steder og samfunnsarenaer.

Mange av oss har en lang arbeidsdag bak seg når vi finner oss sammen i et trangt og uegnet lokale med dårlig luft for å skape fantastisk musikk sammen i fire timer. Det som kan være vanskelig ellers i hverdagen får vi plutselig til. Vi er i høyeste grad fokusert, lytter tålmodig til hverandre, venter på hverandre, og ikke minst stoler på hverandre at dette kommer til å bli bra.

Utenfra kan det musikalske arbeidet i en opera fremstå som svært hierarkisk organisert. En dirigent som er musikalsk leder står foran orkester, kor og solister og skal bringe skipet i havn. I realiteten er det et finslipt samarbeid der dirigenten er en av mange viktige deltakere hvor alle må lytte og tilpasse seg hverandre.

Da fungerer dårlig hvis noen holder stivt på sitt standpunkt eller hvis alle krever å være like synlige. Samhandlingen krever tålmodig og gjensidig tilpasning til hverandre, og forutsetter en felles forståelse, visjon, idé og mål og å hele tiden jobbe for å oppnå samklang. Det innebærer at enkelte stemmer må stå bak gruppen for å kunne bli en del av noe større enn seg selv.

Samskapende kunstneriske prosjekter har alltid vært et sted der samfunnets ildsjeler samles og der det ulmes under overflaten. De blir dermed en slags emulgator for samfunnet, et middel som lager en blanding av stoffer som normalt ikke lar seg blande med hverandre. Vi mener derfor at operaprosjektet er en spesiell form for samarbeid som flere samfunnsarenaer kan lære av.

Etter to år med et nedstengt samfunn og i en tid med ulike trusler som klimaendring, krig og antidemokratiske bevegelser trenger vi flere slike samarbeidsarenaer som gir håp og energi. I en verden som er i endring er det viktig at vi øver oss i nye strategier å kunne lytte, vente og sanse oss fram til en felles forståelse for og med hverandre.