Pandemiårenes munnbindkrav, meteravstand og forbud mot folkeansamlinger er allerede et fjernt minne, men siden verden står på randen til alt fra tredje verdenskrig til økonomisk depresjon og klima-armageddon, mangler det ikke på bekymringer selv om vi nå kan gjøre ting sammen.

For at vi ikke skulle få et for rosenrødt syn på gleden av sosialt samkvem, slo værgudene til med den kaldeste nasjonaldagen på 75 år, og ga de som normalt svetter i bunad en sjelden anledning til å juble over lagene med vadmel som i det minste ga en slags beskyttelse mot balsfjordvinden.

Bunader, ja. Bunadene dukket opp mot slutten av unionstiden, i en tid hvor det var behov for manifestasjoner av at Norge var en selvstendig nasjon med egen kultur og historie. Det ble populært å sy folkedrakter basert på gamle plagg fra den snart forgangne bondekulturen, og dette var et så vellykket stunt at 3 av 4 norske kvinner i dag etter sigende eier et slikt plagg, mens en femtedel av norske menn har anskaffet seg en eller annen variant av kortbukser, flatbremmet hatt og ullstrømper.

Nå vet vi godt at de færreste bunadene er en hundre prosent korrekt versjon av fortidens bondeplagg, men er mer eller mindre fantasifulle fortolkninger av hvordan våre forfedre kledde seg. I en slik kontekst fremstår det som forholdsvis absurd at det finnes mer eller mindre detaljerte regler for hvordan en bunad kan bæres og hva som er tillatt å kombinere med disse ekstremt dyre festplaggene. Solbriller er fy-fy, og nåde den som måtte finne på å slenge en regnjakke over skuldrene. Moderne vesker kan ikke brukes og det såkalte bunadspolitiet slår også hardt ned på personlige smykker.

Disse stasplaggene koster for sikkerhets skyld en over gjennomsnittlig norsk bruttolønning, og sørger attpåtil å skape en distanse mellom de som feirer Norge på et akseptert, kostbart nasjonalromantisk vis og de som ikke ser seg bemidlet til å bruke slike summer på klær.

Vi hører også at ikke alle ser på den norske nasjonalfeiringen med udelt begeistring. Alle flaggene, for eksempel: Er ikke all flaggveivingen uttrykk for nasjonalisme – en politisk eller ideologisk retning det er grunn til å være skeptisk til? Hva er det vi søker å uttrykke med å heise flagget i private flaggstenger, på balkonger, biler, ved å vifte med håndholdte flagg eller til og med pynte bløtkaka med flagget?

Vi har fått høre fra barnsbein av at det er ingen grunn til bekymring for denne unisone hyllesten og dyrkingen av nasjonen Norge. Det er jo barnas dag, må vite. Der land med usunn nasjonalisme ruller fram kanonene i hovedgatene på sine festdager, feirer vi vårt land med barnas ubesudlede jubel. Et land som ser på nasjonaldagen som først og fremst til glede for de kommende generasjoner, kan ikke være plettet av farlig nasjonalisme.

Og det er unektelig en vakker tanke. De årvisse bildene av glade barn som vinker til kongefamilien mens et korps spiller «Gammel jegermarsj» som om det fikk betalt per desibel, burde gi alle og enhver klump i halsen, særlig om Wergelands linjer «vort Hjerte veed, vort Øje ser, hvor godt og vakkert Norge er» samtidig rinner i hu.

Men så er det ikke fritt for at det stadig kommer drypp som sier oss at det er en vrien balansegang å dyrke en nasjon uten å finne det nødvendig å tråkke på andre. Like årvisst som midnattssola, er diskusjonen om det er akseptabelt å bruke andre lands flagg på 17. mai.

På den ene siden kan det synes som en litt pussig intellektuell øvelse å komme til at det er akkurat den norske nasjonaldagen som egner seg best til å markere offentlig ens eget forhold til en annen nasjonalitet. Jeg ville nok for eksempel ikke finne det spesielt naturlig å insistere på å gå omkring med det norske flagget om jeg skulle bodd i USA og deltatt på deres 4. juli-feiring.

Motsatt må det kunne hevdes at den inkluderende og allestedsnærværende norske nasjonaldagsfeiringen nettopp åpner for å vise at nasjonen omfavner og inkluderer alle som bor her, og at å bære et flagg fra ens opprinnelsesland på den norske nasjonaldagen forteller at også personer fra en annen bakgrunn, som i større eller mindre grad anser seg som knyttet til en eller flere nasjonaliteter utenom den norske, er hengivne til Norge.

Uansett hvordan man måtte se på det, har det alltid vært meg en gåte at et utenlandsk flagg på 17. mai skulle være egnet til å avstedkomme så mange reaksjoner og følelser. Blir ditt norske flagg mindre verdt om naboen fra et annet land lar ungen sin bære to flagg i barnetoget? Ser du mindre av flaggets trefargede prakt under dine turer i li og fjell hvis du ser et dansk eller pakistansk flagg på Karl Johan?

I år fikk vi til og med høre at en femåring i Bodø skal ha bli sjikanert for å gå med kofte og samisk flagg. Nå reagerer heldigvis de aller fleste med vantro og sinne over at noen kan gi seg til å skitne til 17. mai for et lite barn på denne måten, men de utsagn som barnets mor overhørte, er dessverre lett gjenkjennelig fra kommentarfeltenes verden.

Det øyeblikket det nasjonale «vi» setter absolutte grenser for hva norskhet er, og reagerer negativt på manglende identitetsmarkører, er det grunn til å frykte at vi er på tur ut av boksen for positiv nasjonalisme og over i mer bekymringsverdig farvann.

Kanskje det er på tide å droppe sjampisfrokostene neste år, ikke fyre seg opp for den minste bagatell og la ungene glede seg over 17. mai i fred. De er jo en nasjon, de med.