Det er som kjent bestemt i Troms og Finnmark fylkesting at de to fylkene våre skal skilles, for alt det måtte være verdt. Forslaget om ny høring eller folkeavstemning ble ikke godtatt av fylkesforsamlingen. Det var venstresiden som fikk viljen sin denne gangen.

Fylkene, de som enda vil det da, skal tilbakeføres til slik de var før Ernas lag laget bølger i den folkevalgte kabalen. Finnmark skal fortsatt ha disse drøyt sytti tusen beboere som holder stand i fylket. Hvor selvsentrert eller egoistisk er det mulig å bli? Et førsteklasses politisk håndverk kalte ordføreren i Vadsø denne tragedien da hun sprettet sjampanjeflaska i den lille, krympende kommunen sin.

Er det fortsatt like klokt å reversere tiltakene i regionreformen? Står det enda fast? Er det fornuftig å tillate at dette beskjedne folketallet skal aksle enda større oppgaver inne i fremtiden? For det var dette som var utgangspunktet for hele reformen i sin tid.

foto
Herman Kristoffersen, spaltist Foto: Knut Jenssen

Hva vet vi nå som tiden har gått om hva vi trenger her i nord? Vi har en betydelig mangel på arbeidskraft. Ikke bare til fisket og reindrifta. Vi mangler alt av kunnskap om kompliserte oppgaver som krever lang utdannelse for å kunne utføre. I dag er det rett og slett ikke mulig å gi Finnmark fylke disse oppgavene om man venter at de skal bli utført med den kvaliteten en moderne nasjon som Norge krever.

Derfor må alt gjøres om igjen. Enten får ikke noen fylker større oppgaver fra staten, eller så må ambisjonene for det regionale nivået legges bort. Da er vi tilbake igjen til det faktum at vi i Norge fortsatt er et av de mest sentralstyrte landene i verden.

Stortinget bestemmer alt for alle. De eier kommunene og fylkene og de bestemmer over både liv og lagnad for disse. Ingen av dem kan gå konkurs fordi de eies av staten. Politikerne som velges der er i prinsippet leilendinger for staten. De bestemmer bare det som staten tillater at de mener noe om.

Alternativet fremover er at det gjøres forskjell på fylkene. Da får Finnmark dødskysset i form av å være et mindreverdig fylke. Der krever man lite av innbyggerne. Veien frem til å bli et slags statlig protektorat er da meget kort lengst øst i landet vårt. Grensen mot andre land skal voktes og da er det vel staten selv som er den beste garantisten til det. Å handtere visum og innvandring fra Russland krever sitt det også. Syttifem tusen og lang mørketid svarer ikke på noen vanskelige spørsmål.

Media lar oss også se at videregående utdanning i dette fylket sannsynlig vis må legges til Vadsø. Skoleklassene har rett og slett ikke elever nok om skolen skal spres utover i fylket. Hva skjer da med andre elever som vil skaffe seg et grunnlag for å ta høyskole og universitetsutdanning? Hva hvis ytterligere en firedel av fylket vil ut av Finnmark? I Alta har en besluttet en ny folkeavstemming om saken. Skal man lytte til et flertall her også slik en har gjort overfor folket i Finnmark, eller er fylkesgrensa hellig?

I en moderne stat med alle sine krav til eksistens kan en ikke redusere folketallet betydelig uten at det påløper betydelige konsekvenser. Da får en iverksette andre tiltak, som å gjøre Finnmark til slik russerne behandlet Murmansk. Skattetiltak og reiser til varmere strøk. Eller man kunne se Finnmark som et slags frontline-område hvor ingen bestemmer. Alternativt et slags museum som viser hvordan det var en gang.

Det mest livskraftige i dette reduserte fylket utgjøres kan hende av samene. Det er kanskje der kompetansen er størst. For alt en vet er den utskjelte reindrifta det mest bærekraftige i hele fylket.

Ikke mye penger, riktignok, men den er der likevel av en eller annen grunn. Da kunne man bli fristet til bare å overlate hele greia til dem og la det være deres eget sted på jorden. Slik kunne samene bli en slags norske kurdere med land øst i verden. Det er virkelig stort nok til det. Men mest sannsynlig sykner det bare stille bort til å bli en del av landet som hele tiden må holdes oppe av staten. Dessverre.

Regningen for det hele er nemlig der allerede. Det siste man foretok seg i fylkestinget i Finnmark var å ta opp alle de lån man kunne for å tilføre alt en mente manglet i fylket. Denne regningen tror man staten kommer til å ta. Noen mener det i hvert fall.

Det er virkelig synd at det har blitt slik det har blitt. Staten køddet det til med Solberg-regjeringens beslutninger som man tvang gjennom i Stortinget med knappest mulig margin. Før det slapp man Nordland fylke ut av regionreformen og etterpå satt man bare med Troms og Finnmark som man måtte få noe vettig ut av.

Egentlig burde man slå sammen alle de tre nordnorske fylkene og skape en livskraftig region med universitet, arbeidsmarked og kompetanse. Strø videre med oppgaver det er mening i og slippe Nord-Norge fri. Dette hadde vært noe en regjering kunne komme av med.

Vi ville i alle fall ha et brukbart fotballag i stedet for et museum ved russegrensa.