Vi er midt i den verste perioden med klager på ville dyr. Måker som beskytter ungene, gjess som oppholder seg der folk vil bade, svaneforeldre som stiller seg i veien for båter, en hvalross som er så freidig at hun legger seg til å sove i båter – alt blir gjenstand for klager.

Det forventes at dyrene skal holde avstand der mennesker har tilhold, som er omtrent overalt.

De ville dyrene får stadig mindre leveområder, og konfliktene øker. Selv utrydningstrua arter er «i veien».

Søk på måker gir utallige treff om hvordan man kan bli kvitt måker som «bråker», hva man har lov til å gjøre med «plagsomme» måker og hvor ubehagelig det er for folk med beskyttende måkeforeldre. Søk på gås får nesten bare opp treff om hvor mye fuglene er i veien for ferierende nordmenn og for grasproduserende bønder langs kysten.

Det går nesten ikke en dag fra vår til høst uten at man kan lese om alt besvær som naturen påfører nordmenn. Selv om måkene ikke skader noen med sine skinnangrep og gjessene ikke skader noen med det de legger igjen – fagmiljøene kan ikke vise til noen dokumenterte tilfeller av smitteoverføring fra gjess til mennesker – blir de gjenstand for klager.

Folk vil ikke ha beskyttende fugleforeldre rundt seg, de vil ikke rake bort gåseavføring på stranda, de vil ikke ha dyr som gjør fra seg rundt hyttene, helst ikke beitende husdyr heller. Naturen skal tilrettelegges for nordmenn så de ikke risikerer ubehag.

Mens millioner av mennesker andre steder i verden er mest opptatt av å skaffe nok mat og reint vann, og mange er på flukt fra bomber og utbrente hjem, er nordmenn opptatt av å beskytte seg mot naturen. For mennesker som opplever virkelige kriser må dette fortone seg som luksusproblem som bare veldig rike, bortskjemte og egoistiske mennesker kan bry seg med.

Vi står midt i en global naturkrise der over halvparten av jordas dyreliv er blitt borte i løpet av 50 år. Masseutryddelsen av arter skjer tusen ganger raskere enn normalt på grunn av én art - mennesket. Likevel klager folk på det som er igjen av natur og krever at enda mer skal vike for oss.

Vi kan ikke fortsette å oppføre oss som naturfjerne egoister. Vi kan ikke kreve at naturen skal innrettes etter oss, og at dyrene skal endre sin natur og være mindre opptatt av avkommet for ikke å irritere mennesker. Vi kan ikke kreve at en hvalross på vandring ikke skal avlegge kysten vår et besøk, at ingen dyr skal påføre oss kostnader eller ulemper, og at alt som er til irritasjon skal skytes vekk. Vi kan ikke forvente at andre arter ikke skal merkes når vi som art er langt fra lydløse og harmløse.

Vi kan i stedet leve med de ville dyrene til gjensidig glede. Alt som kreves av oss er at vi tåler litt, tar mer hensyn og tillater andre plass. Dyrene beriker livet vårt på en måte som vi kanskje ikke vil forstå før de er borte. De hører til i miljøet rundt oss og de har like stor rett til å være her som oss.