Hvert år, hver dag, stiller tusenvis av norske kvinner og menn opp for å gjøre en eller annen form for frivillig innsats. Noen er trenere, lagledere, kaffekokere eller skismørere. Andre er julegavepakkere, lånebankorganisatorer, vaffelstekere eller loddselgere. De er alle utrolig viktige bidragsytere for å holde samfunnshjulene i gang, og for trivsel om samhold i by og bygd.
Noen gjør det fordi de føler de må. Fordi ungen spiller håndball eller klassen skal på tur. Men veldig, veldig mange – ja, faktisk de klart fleste – gjør det bare fordi de vil.
Hver eneste dag er det en masse mennesker som av ren skjer vilje og lyst går ut av døra hjemme for å gjøre en usannsynlig viktig jobb – helt uten å få noe som helst for jobben.
I noen tilfeller blir de sett og får sin rettmessige takk, men mange av disse er nærmest usynlige for vanlige folk. Han som kjører tråkkemaskinen og lager skiløyper rundt der du bor. Kanskje går ikke du på ski, så han betyr jo ikke noe for deg? Det er feil. Han betyr noe for hele fellesskapet.
Uten ham ville ikke naboen din ha kommet seg ut på ski. Hun ville blitt sittende inne og sture, kanskje blitt grinete og en dårlig nabo, som på toppen av alt var i dårlig form og dermed måtte bruke av skattepengene våre for å få helsehjelp.
Eller hun som baker kaker for håndballklubben. Du har kanskje ikke unger der, men det har naboen din. Naboens unger spiller håndball, og lærer om fellesskap og viktigheten av lagarbeid. De holdes unna uheldige miljøer, de holder seg i form og er til glede for hverandre.
De frivillige er med andre ord livsnødvendige i samfunnet vårt. Og fordi de arbeider gratis, tenker vi dessverre altfor lite på dem.
2022 er «Frivillighetens år». Forhåpentligvis blir dette året brukt til å styrke frivillig arbeid. At man øker støtten til frivilligsentraler og til organisasjonsarbeid. At man løfter fram verdien av slikt arbeid og gir det den anseelsen den fortjener.
Men aller mest – at vi bruker året til å klappe naboen på skuldra og si takk. Uten de frivillige stopper nemlig Norge.