Min mor Hanna går i land. Lokalbåten har lagt til kai. Den har fraktet henne fra Børselv der internatet og skolen lå, til kaia i Kjæs. Hun skal enda gå tre kilometer, delvis gjennom myrlendt terreng, før hun kommer hjem til Stivrrannjárga. Det er slutten av 1950-tallet, og mamma går på barneskolen. Sukket fra en liten jente, når hun endelig kan gå opp trappa hjemme, er lettelsen over at lengselen etter mors favn er over for denne gang. Etter flere måneder på internatet. «Hjemme» er også et språk å være hjemme i. Språket er trygghet, til å forstå og bli forstått. På internatet og skolen er samisk forbudt. Hjemme er språket samisk.

Professor emeritus i historie Einar Niemi påstår i avisa Ruijan Kaiku 8. oktober 2020 at kvensk og samisk aldri var forbudt i skolen. Han uttaler seg på vegne av den såkalte Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal undersøke fornorskningspolitikkens konsekvenser. En sak er at Niemis synspunkt har en logisk brist. Han viser til Wexelsenplakaten (1898), som gjaldt hvor og under hvilke omstendigheter samisk unntaksvis kunne brukes. Spørsmålet som blir hengende i luften er hvorfor det er behov for unntaksregler, hvis det ikke foreligger noe forbud. Hvor kommer slike kalde uttalelser fra? På flere folkemøter i starten av kommisjonens arbeid, sa flere at de ikke ønsket at kommisjonen skulle be folk om å komme med sine tårevåte historier, og så ville ingenting skje. Er Niemis uttalelser egnet til å bygge tillit? Gir de grunnlag for forsoning? Hvem er det som skal forsones? Er det samene som skal tilgi? Hva vet egentlig det norske folket for øvrig, og hva skal de gjøre?

Uaktet av om det forelå et eksplisitt forbud, er elevenes opplevelse og skolens praksis viktige. Jeg sier med Svein Lund i hans innlegg i Nordnorsk Debatt 25.10.2021: «Praksis var altså at samisk språk og samiske elever blei undertrykt og det kommer man ikke bort fra ved å vise til formaliteter. Det er ikke alltid at man kan lese det virkelige livet ut av ei lovbok.» Forbudet var noe lærerne skulle passe på ble overholdt. Forbudet ble forkynt læreren ved Lakselv barneskole, som på 1970-tallet måtte gå rundt og passe på at barna ikke snakket samisk eller kvensk sammen i friminuttene.

Niemi sier altså at det ikke var slik Agnete Lorås forteller til NRK Sápmi 24.10.18: hun forteller at i 1933 fikk klassen hennes denne beskjeden fra læreren: «Det er kommet en ny lov, fra i dag av er det ikke lov å være same lenger. Så dere må slutte å snakke samisk og det skal ikke tenkes på samisk lenger!». Dette var over 20 år før min mor gikk i land på kaia i Kjæs.

Opplevelsene barna hadde på internatene og skolen er noe de opplevde som gruppe. Skammen og lidelsene skal ikke privatiseres! Er det slik at Sannhetskommisjonen hever seg over alle de som har fortalt, som fortsatt forteller, om hvor sårt tapet av det samiske språket var og er? Hva det har kostet å bevare språket? Det gjenstår å se om Niemis uttalelser er et frempek til Sannhets- og forsoningskommisjonens konklusjoner som skal leveres i juni 2023.

Var internatet det barna kalte sitt hjem? Var internatet det stedet foreldrene kalte barnas hjem? Det alle som ble sendt på internat ble nektet, var nettopp en oppvekst i sitt hjem, med sine folk, sitt språk, sine sambygdinger, med maten de var vant til. Jeg er personlig berørt av fornorskningen og språkforbudet. Hvorfor mistet jeg, et samiskspråklig barn, det samiske språket da jeg flyttet fra Stivrannjárga til Lakselv med min mor før jeg begynte på skolen? Grunnen til at hun ikke snakket samisk med meg, men at mine besteforeldre gjorde det, finner vi i fornorskningens skammeliggjøring av det samiske.

Sannhetskommisjonen hadde høring i Karasjok i oktober 2021. I Ávvir 15.10.21 og Ságat den 18. oktober 2021, blir det poengtert av Asta Balto at hun som er fra Indre-Finnmark og har samisk som morsmål, opplever det som en stor byrde og urimelig at samisktalende beskyldes for å være ekskluderende. Hun har veldig vondt av den gruppen mennesker som har mistet språket, men hun og andre samisktalende er ikke ansvarlig for at det er mange som ikke har lært samisk. Det var ikke de som gjennomførte fornorskningen. Jeg har enda til gode å se at noen medier lager en grundig reportasje med fokus på hvordan det samiske språket faktisk overlevde og enda lever. Hvor samiskspråklige morsmålstalere kommer til orde.

Vokterne av språket har ikke bare «fått språket». De har betalt en pris for fornorskningen og rasismen. Det er få som i dag skriver så godt om dette som den samiske forfatteren Siri Broch Johansen. Språket er identifiserende. Jeg vil slippe å dra på flere seminarer der jeg må høre forelesere påstå at samisk språk er «enormt viktig, men ikke identifiserende for samers selv-identifisering». To av tre kriterier for å kunne melde seg inn i Valgmanntallet for Sametingsvalget, er knyttet til samisk språk. Tapet av språket er nettopp det mange kommenterer i tekster eller intervjuer som angår fornorskningen.

Som Daniel Heath Justice så treffende skriver i boka Why Indigenous Literatures Matter om internatskolene i Canada: « … of its fundamental purposes was to dismantle Indigenous resistance through a direct, sustained attack on families and the full network of relations and practices that enabled health and self-determination.» Slik fungerte også fornorskningspolitikken. Samene har historier og hukommelse, som lever i egne interne diskusjoner.

Med diktet «Sølvtårer», som mitt unge meg skrev for mange år siden, vil jeg hedre barna som ble tatt fra sine hjem, sin trygghet, sin familie, og sendt bort. Alle de som måtte bli igjen. De som er grunnen til at vi i dag, på tross av fornorskningen kan si: vi har språket, vi har tradisjoner, vi er.

«Sølvtårer»

Se

se nå

ikke på mine smilende lepper

men bakom øynene

i skyggen av pupillen

Ser du

de tause sølvtårene?

Ser du

meg?