Under behandlingen av skytebanesaken i siste kommunestyremøte 24. mai var det tydelig at Arbeiderpartiet med ordføreren i spissen har bestemt seg for å utrede ny skytebane i Kjoselvdalen etter at tidligere vedtak om å utrede Simavika er skrotet.

Kjoselvdalen skal utvides til bruk for både Tromsø skytterlag, Forsvaret v/ HV og nå også Tromsdalen jeger og fisk. Det skal nå skje under dekke av krigen i Ukraina, noe som kan minne om skremselspropaganda, men er effektivt med tanke på kommunens svake økonomi. En krig som for lengst vil være over før skytebanen er ferdig, mest sannsynlig tidligst om 4–5 år.

I virkeligheten er det brutalt politisk maktbruk for å løse et problem Tromsø kommune har skaffet seg selv. Den politiske behandling av skytebanesaken minnet mest om en konkurranse i å finne et område hvor så mange som mulig og på flest mulig områder blir plaget under dekke av politisk handlekraft.

Når et sår må ha plaster, skyldes det vevsskade/huddefekt i en eller annen form. Men som ordføreren sier er helt riktig: Å rive av plasteret er smertefullt. Men den smerten er forbigående. Viktig er det hva slags sår som avsløres når man river av plasteret. Et ferskt sår er sjelden et problem. Et årelangt og kronisk sår derimot er en helt annen sak. Det vil ofte ikke gro.

Å rive av plasteret i et så betent og konfliktfylt lokalområde som Kjoselvdalen vil være som å helle sviende og etsende væske i et kronisk sår hos befolkningen og grunneiere i lokalområdet. Det handler her om en gammel konflikt helt siden 1979 da Forsvaret og Tromsø skytterlag fusjonerte og skytingen begynte på beboernes fritid. Et slik kronisk sår i lokalbefolkningen blir mest sannsynlig langt mer smertefullt, plagsomt og alvorlig når man nå på ny skal rippe opp i samme såret.

Det er totalt respektløst. Dersom politikerne lukker øynene for det som nå på nytt vil møte dem, setter de seg selv igjen i en ytterst vanskelig situasjon fordi det må forventes å utløse sterke motkrefter. Her kommer lovverket inn på flere områder som kan bli meget overraskende. Skuffelsen blir ikke mindre ved at det på ny skal etableres en militær skytebane for HV som vitterlig er en del av Forsvaret. Dét etter at Forsvaret først hadde lagt ned sin skytebane det ene året for så i neste omgang å «leie seg inn» (les: opprette) en ny skytebane i samme område.

Det er lite troverdig når det argumenteres med at HV ikke selv skal bygge skytebanen, men bare leie en sivil bane. Det er en snikinnføring av ny militær skytebane i Kjoselvdalen. Her har Forsvaret et alvorlig forklaringsproblem samtidig som samme Forsvaret har påført seg selv et stygt omtaleproblem i befolkningen det skal forsvare.

Styrking av Forsvaret er absolutt nødvendig og støttes fullt ut. Ved etablering av Kjoselvdalen skytebane 1970 var det Forsvaret som tok initiativet og eksproprierte grunn og rettigheter for å dekke sine behov. 1979 lot Forsvaret Tromsø skytterlag få samme bruksrettigheter på sin skytebane. Hvorfor kan ikke Forsvaret denne gang bruke samme rekkefølge i prioriteringen av sine behov som tidligere var fullt mulig i Kjoselvdalen?

Stortinget bevilger nå enorme og nødvendige midler på grunn av krigen i Ukraina for å tette igjen det uansvarlige etterslepet som politikerne selv har skapt. Overraskende om Forsvaret da ikke finner midler for selv å løse sitt skytebaneproblem i Tromsø HV distrikt i et langt bedre egnet område enn i Kjoselvdalen. Med etterbevilgninger i multimilliard klassen, vil det sannsynligvis være enklere for Forsvaret å omdisponere midler enn for Tromsø kommune med sin dårlige økonomi. Her gjelder det å prioritere.

Så kan Forsvaret, som i 1979, slippe inn både Tromsø Skytterlag og Tromsdalen jeger og fisk i samme prosessen. For det kan ikke være en kommunal oppgave å etablere skytebaner. Å koble krigen i Ukraina opp mot HV (les Forsvaret) sitt behov er god retorikk, men korttenkt på grunn av tidsperspektivet som anført. Til gjengjeld er det langt mere problematisk å vise politisk mot ved å stå imot og la Forsvaret selv rydde opp slik de gjorde i Kjoselvdalen tidligere.

Det gjelder nå en ny og utvidet skytebane i Kjoselvdalen som i all fremtid vil fortsette å plage befolkningen i tillegg til å ligge som en klam hånd både over næringsliv og byutvikling. Det skyldes de store arealer som bindes opp i et område med stort utviklingspotensial for Tromsø kommune. Ikke minst i fortsettelsen av industrihavna. Negative konsekvenser i en størrelsesorden det ikke finnes maken til for flere hundre lokalbeboere og grunneiere enn i noen andre alternative plasseringer. Her er det snakk om et område som trygt kan betegnes som en fremtidig industriell indrefilet med tilhørende senterdannelse. Er det fremtidsrettet?

Ordførerens bemerkning om «å rive av plasteret» kan gå inn i historien som et klassisk eksempel på hvordan en tilsynelatende treffende, situasjonsbetinget, fengende og populær retorikk kan misbrukes i politikken. Det ordføreren oppnår i virkeligheten er å avdekke og opprettholde et kronisk sår som ikke vil gro.

For å bruke et godt og kjent uttrykk blant skytterne: Her skjøt ordføreren total skivebom. Han leder dermed sitt parti og deres politiske støttespillere inn i nye forviklinger, og vips, så er man i gang med en ny såpeopera. Er det på den måten Tromsøpolitikerne best ivaretar den tillit og makt de har fått fra befolkningen?