Uten Clas Brede Bråthen, ville allmennheten trodd at Skiforbundet var en perfekt organisasjon hvor alle greinene ble ivaretatt, skriver Arne-Wilhelm Theodorsen.

Nå foreligger evalueringsrapporten om «hoppsaken» i Norges Skiforbund. Rapporten er omfattende – på 81 sider + vedlegg – og det kan være forhold som jeg ikke helt har fått med meg. Etter publiseringa har det også vært en heftig debatt på nettet og det har også vært skrevet kommentarer i mediene.

Noen hevder at rapporten er et «bestillingsverk» fra NSF-ledelsen og at noen av utvalgets medlemmer har hatt for sterke bånd til denne. Ut fra det jeg har lest tror jeg dette er en feilaktig påstand. Utvalget har bestått av mennesker med stor personlig integritet, de har gjort nøye rede for hvordan de har arbeidet (inklusive vurderinger av egen habilitet) og de trekker konklusjoner som sterkt indikerer at de har vurdert saken upartisk og uavhengig. Rapporten må derfor tas på alvor og underlegges grundig analyse.

Utvalget har lagt ned et stort arbeid for å finne ut hva som har skjedd, gjennom dokumentgjennomgang, dybdeintervjuer, spørreundersøkelser og grundige diskusjoner i utvalget. Rapporten dokumenterer hvor mange intervjuer som har funnet sted, hvilke spørreskjemaer som ble benyttet, svarprosenter, hvem de anser som nøkkelpersoner osv. De har ikke navngitt hvem som er blitt intervjuet (av personvernhensyn er det kanskje vanlig og nødvendig, men som utenforstående leser av rapporten blir jeg nødt til å stole på at dette har skjedd med god spredning slik at alle synspunkter er blitt hørt.)

Jeg mener at rapporten egentlig konkluderer med at Skiforbundet er en dysfunksjonell organisasjon. Utvalget sier at slik organisasjonen har operert har man ikke klart å håndtere konflikter og uenigheter, men snarere eskalert disse gjennom svært uryddig saks-, komité- og styrebehandling og kommunikasjonsstrategier. Grenselinjene mellom skipresident, generalsekretær, hoppkomité er nokså uklare. Det har videre vært svært dårlig transparens og innsyn i økonomien, slik at ulike aktører etter utvalgets syn har gjort feilaktige vurderinger av hvordan pengestrømmene i forbundet har vært. Utvalget har imidlertid i liten grad konkretisert hva disse feilaktige vurderingene har bestått i, annet enn å beskrive dette på et nokså overordnet nivå. Så påpeker utvalget også at det har vært en nokså «rufsete» (mitt ord) praksis med protokollering av styrebehandling og at referater i stor grad er mangelfulle.

Rapporten kommer med 32 forslag til tiltak som Skiforbundet kan iverksette. Noen av disse går på at skipresidenten må holde «fingrene av fatet» og ikke legge seg så mye opp i den daglige driften. Videre kommer det en rekke tiltak som går på innsyn, formell protokollering, osv. Men merkelig nok er noen av svarene som rapporten kommer med at generalsekretæren, som på mange måter ellers i rapporten får så «skilua passer» passer, skal ha større formell makt og avgjørelse i ansettelsesprosesser o.l. Det tolker jeg som at utvalget mener at en generalsekretær – i en ideell situasjon – bør ha slikt ansvar, og ikke at det gjelder den sittende generalsekretæren. Snarer tvert imot tolker jeg det slik som at evalueringsutvalget, uten å si det direkte, mener at den sittende generalsekretær må fratre sin stilling. Jeg tror ikke utvalget er så naive at de tror at denne kan endre seg gjennom enkelte tiltak, man kan som kjent ikke få en sitron til å smake som en appelsin bare ved å strø litt sukker på den.

Når det gjelder skipresidenten så sier vel utvalget heller ikke rett ut om han er egnet til å ha dette vervet. Utvalget peker på at det er ledelsens ansvar at det er blitt som det er blitt og at presidenten ved en rekke anledninger har «rotet det til». Min vurdering av dette er at Skitinget umulig kan gjenvelge sittende president. Da trekker man hopphjelmen langt ned over ørene, plasserer skibrillene slik at man ikke kan se noe som helst, og ikke minst fortsetter hopping med løse skibindinger. Det kan ikke gå bra!

Så har utvalget en interessant vurdering av hoppmiljøet i forbundet. De konkluderer med at her har man opptrådt utilbørlig og illojalt, og at ansvaret for dette er hoppsjefens (etter forliket i fjor høst er han ikke lenger hoppsjef, men landslagssjef). Jeg tolker det slik utvalget gjennom dette også stiller spørsmål om han – og kanskje andre også – kan fortsette, uten å si det direkte. Her mener jeg utvalget sporer av og at de holder på å falle lenge før de har nådd hoppkanten.

I en ideell organisasjon, hvor saker og ting fungerer, hvor alle har innsyn i hvordan økonomien fungerer og hvordan møtene gjennomføres, hvordan referatene skrives, hvordan man kommuniserer internt og eksternt, og hvor man kan føle seg trygge på at synspunkter som ikke harmonerer med ledelsens synspunkter blir tatt seriøst og får ei forsvarlig behandling og oppfølging, så er jeg enig i at utfordringer og faglige konflikter må løses internt. Da kan det kanskje sies å være illojalt å gå utenom organisasjonen, f.eks. til pressa eller på nettet. Men når organisasjonen ikke fungerer slik, noe rapporten til fulle dokumenterer, så er det jo ikke bare forståelig – men kanskje til og med nødvendig – at noen sier klart ifra, uten å gå gjennom de vanlige kanaler. Det er vel dette som kalles «varsling» i våre dager, og ellers i samfunnet snakker man jo med fine ord om hvor viktig det er at man ivaretar varslernes rolle. I rapporten savner jeg derfor den etiske analysen av lojalitet versus behovet for å si fra når man føler at bakvinden er i ferd med å ødelegge hele hopprennet.

Eller kanskje jeg skal være enda tydeligere: Evalueringsutvalget kunne med fordel ha påpekt det prinsipielt problematiske med det som hoppsjefen har gjort, men de kunne likevel konkludert med at det egentlig tjener han til ære at han har turt å ta den kampen han har tatt! Å fortsette uten han i en ledende rolle for hoppsporten i Norge er egentlig utenkelig.

Og så helt til sist: Uten at hoppsjefen hadde gjort som han hadde, så hadde ikke denne rapporten med 32 viktige tiltak kommet i det hele tatt. Da ville allmennheten gått rundt og trodd at Skiforbundet var en perfekt organisasjon hvor alle greinene ble ivaretatt og samarbeidet var på en slik måte at landets nasjonalidrett kan spille en viktig rolle også i fremtida. Uten at den tidligere hoppsjefen hadde gjort som han gjorde ville ikke kortene kommet på bordet, slik de har gjort det nå.

Jeg mener derfor at alle i Ski-Norge (ja, med store forbokstaver), skylder den tidligere hoppsjefen – nå landslagssjef – en takk for dette. Han heter forresten Clas Brede Bråthen!