Energiutfordringer, strømpriser og krig på europeisk jord har preget samfunnsdebatten og det politiske ordskiftet mer enn noe annet i 2022, og selv om strømprisene i Troms ikke har nådd de rekordhøye nivåene vi er sørpå, er vi på ingen måte frikoblet problemene.

Når Stortinget mandag innkalte til et ekstramøte om energisituasjonen, kunne dette tjene to formål. Å markere handlekraft overfor strømprisene som folk flest sliter med, og å drøfte årsakene til tingenes tilstand. De to temaene henger tett sammen. Men krisemøtet på tampen av den møtefrie perioden på Løvebakken ble virkelig ikke spesielt vellykket.

Deler av debatten kom også til å dreie seg om Putins rolle i strømsjokket, etter Frp-leder Sylvi Listhaugs merkelige utblåsing om å slutte å skylde på Russlands krigføring. Energikrisen har mange og sammensatte årsaker. At strupingen av gassleveranser fra Russland er et helt vesentlig element i dette, burde imidlertid være hevet over tvil.

Når partileder fra et forhenværende regjeringsparti nærmest frigjør Putin fra den energikrisen vi nå ser i Europa, fremstår det både uredelig og populistisk over i det parodiske. Det fremstår også litt snålt at Listhaug utelukkende legger skylden på norske politikere som har vært med å vedta de hyppig omtalte strømkablene til Storbritannia og Tyskland, all den tid Frp også stemte for dette.

Det er heller ikke slik at bruken av gassvåpenet til Russland startet med invasjonen i Ukraina 24. februar i år. Her hadde åpenbart president Putin en langsiktig plan, som har påvirket europeiske, og dermed norske, energipriser siden i fjor sommer. «Jeg mener hun vet bedre», lød Erna Solbergs lett lakoniske kommentar til sin tidligere samarbeidspartner.

Like kjent er et annet våpen i Putins hybridkrig mot Vesten, den desinformasjonen som særlig spres på sosiale medier for å nøre opp under splittelse og destabilisering. Ingen bør frikjenne (Frp) eller overse (Rødt) russisk krigføring i sin kamp mot kabler, EU, markedskreftene og hva man ellers er imot. At partiene på hver sin ytre kant av fløyene på Stortinget nå møtes her, er den berømte hesteskoteorien praktisert i åpent lende.

Og hva resulterte det ellers i, det krisemøtet som venstresiden og Frp initierte og de øvrige partiene etter hvert fant å måtte slutte seg til, før et enstemmig presidentskap foretok innkallingen? I kortversjon: ingenting. Fintelling viste at 94 forslag ble fremmet i mandagens løp.

Når forslagene sprikte i alle retninger, og det ikke ble votert over noen av dem, illustrerer det først og fremst at strømprishoppet har et kompleks av sammenfallende årsaker – og at det ikke finnes enkle løsninger på alle dilemmaene, slik også olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) påpekte i sin redegjørelse.

Formålet med hasteinnkalte krisemøter i den møtefrie perioden er å vise handlekraft, slik både næringsliv og vanlige folk har etterspurt. Men heller holde nødvendig trøkk i den ordinære beslutningsprosessen. Med kraftfullt annonserte, men stort sett resultatløse, krisemøter risikerer man å gi et – unødvendig - inntrykk av maktesløshet, som i verste fall bare forverrer inntrykket av det motsatte av hva man ønsker.