Å bli akseptert av flokken er viktig. Mer for noen enn andre. I enkelte miljø er aksept nært forbundet med overlevelse, da strekkes lojalitetsstrikken ekstra langt. Selv om flokken i flekkene kan være en ganske ufyselig gjeng.
Noen grupper reagerer svært negativt på kritikk, det aksepteres rett og slett ikke. Slike skumle tendenser kan bidra til at gruppemedlemmene blir overdrevent lojale ovenfor aggressive alfahanner. Kanskje mister man perspektivet på hva som egentlig er verd å sympatisere med.
Et virkelig begredelig eksempel er når kvinner varsler om seksuell trakassering på jobb, for så å bli angrepet av kvinnelige kollegaer. Damer som tar parti med «gutteklubben» og forsvarer råtten adferd som edel kultur, når det egentlig handler om er grov sjikanering, mobbing og fysiske overgrep. Det er et svært ubehagelig og nesten utrolig scenario at andre damer bidrar til å sparke ned varsleren som virkelig tar en for laget. Men dette skjer.
I jobben med å kommentere ulike samfunnsspørsmål merker man raskt hvilke avdelinger der takhøyden for debatt og kritisk refleksjon er påfallende lav. Min erfaring er at fiskerinæringen peker seg negativt ut og det gjelder ulike problemstillinger innad i næringen.
Debatt virker like lite velkommen enten saken handler om oppdrettsmilliardærer med skatteskrekk og manglende vilje til miljøhensyn. Eller grisegubber på kaia som gneller etter haill med én gang de ser et kvinnemenneske. Indignasjonen fyker taket i disse miljøene som har en ting til felles: De har stor makt.
Kritikk besvares ofte med raseri. Det hagler personangrep og forsøk på å degradere og latterliggjøre den som bringer debatten på banen. Forrige ukes-kommentar om kai-formannen på Sørøya som ble idømt bot for seksuell trakassering av fiskeriinspektører, var intet unntak. Forslaget om å roe haill-praten ned, genererte blant annet disse tilsvarene i den påfølgende debatten:
«Ikke bland deg inn i voksne samtaler.» «Sjitprat». «Klapp brødsaksa igjen.» «Kvinnfolk som deg og ho Susanne Mortensen ødelegg fiskeriene.» «Du kan umulig ha det bra.» «Har du faen ikke humor så hold kjeft.» «Tuillfetta».
Kunsten å overleve dagens kommentarfelt er et eget tema. Men at varslere som fisker Susanne Mortensen stadig må tåle helt ubegripelige mengder med tyn og idioti er det ingen tvil om. På toppen kommer altså damene på banen og kjefter på andre damer for å ikke akseptere trakasseringen:
«Det er jo bare spøk.» «Slutt å klage, såpass kan vel vi kvinnfolk stille opp på.» «Det er flaut å se hvor hårsåre dagens damer er. Dette er bare nordnorsk kultur.» «Sånn har menn alltid vært, la dem holde på.»
Det at de kvinnelige varslere i fiskerinæringa opplever hat fra andre kvinner, er et rødt flagg som sier mye om hvor drøye forholdene faktisk er og har vært i denne bransjen. I lang tid. For når man utsettes for grove overtramp er det et overlevelsesinstinkt å føye monsteret. Forsvare ham. Identifisere seg med ham. Fenomenet kalles Stockholm-syndromet og er en psykisk tilbøyelighet som tikker inn når det å yte motstand oppleves som for farlig.
Det må nevnes at i debatten er det flere menn og damer som tar til motmæle mot dette rasende trollet som føler seg utrydningstruet om for eksempel haill-praten skal bort. Problemet er bare at trøkken fra den multikjønnede mobben som forsvarer den gamle gørra, er farlig stor.
Gjennom febrilsk sprelling der skjellsord hagler vertikalt, horisontalt og særdeles spontant fremstår disse karakterene som en parodi på selve problemstillingen. En utdatert og tanketom kultur der Metoo-bevegelsen ses på som en jålete parasitt. Trakassering forsvares med en morbid form for yrkesstolthet.
Det var et godt grep at Tromsø kommune tildelte Susanne Mortensen likestillingsprisen i 2021. Varslere er destillert mot. Den edleste vare der endring er påkrevd. Men fiskeriene har fremdeles en fryktelig lang vei å gå og varslerne kan ikke oppdra bransjen alene.
Problemet spisses ytterligere av at denne næringa sitter på enormt med kapital og makt. Både politisk, som nessekonger, arbeidsgivere og gjennom dobbeltroller i mange lokalsamfunn. En maktbastion som stritter imot endring av kultur, enten det handler om bærekraftig omstilling eller sjikanerende språkbruk blir et kollektivt samfunnsproblem. Samtidig må vi huske at fiskeri er en samlebetegnelse på en rekke yrker, der mange også oppfører seg fint.
Men jo mer makt man har, jo viktigere er det å vise ydmykhet mot den underlegne part. Som varslere, et sårbart miljø eller stemmer som fremmer alternative løsninger. Den intense motstanden mot å lytte til kritikk er et arrogant og bakstreversk kulturproblem med enormt negative konsekvenser.
Språk, holdninger og alle yrker skal utvikle seg i takt med resten av samfunnet og ny kunnskap. Kvinner som hater andre utsatte kvinner, er ett symptom som viser at det er langt igjen før miljøet i fiskerinæringa kan friskmeldes.