Årlig ender tusenvis av fødsler på operasjonsbordet, enten planlagt eller akutt. Andelen fødsler i Norge som skjer ved keisersnitt har lenge ligget stabilt på rundt 16 prosent. Likevel blir det sjelden nevnt i den fødselsforberedende informasjonen gravide får. Heller ikke de nye retningslinjene for fødselsomsorgen vier temaet noen særlig oppmerksomhet.

I den grad vi snakker om keisersnitt, blir man på den ene siden fortalt at det er farlig, og på den andre at det er en lettvintløsning for de som ikke tør eller gidder å føde på ordentlig vis. Som vordende eller nybakt mor er det ikke enkelt å stå i en slik kryssild av motstridende budskap, unyansert informasjon og fordommer.

Det at vi snakker så lite om keisersnitt og unnlater å informere gravide om den eventualiteten, er med på å skape stigma rundt det. Keisersnittmødre blir attpåtil «straffet» med dårlig oppfølging. Det er en kjent sak at dette er det eneste større kirurgiske inngrepet som ikke gir tilgang på sykmelding, fysioterapi eller oppfølgingstime på sykehuset. Enkelte snakker sågar om «keisersnittskam». Noen kvinner kjenner på en mislykkethet eller tenker at de er en dårlig mamma fordi barnet kom til verden på den måten.

For noen år siden fikk frasen «too posh to push» fotfeste. Ideen er at enkelte kvinner velger bort vaginal fødsel fordi de er «fine på det». Personlig tror jeg at i de tilfeller noen velger å gjennomgå en omfattende bukoperasjon med lang rehabiliteringstid, så er det en veloverveid beslutning hvor de har kommet til at andre alternativer ikke er aktuelle for dem. I virkeligheten finnes det selvsagt ingen enkel måte å føde barn på. Det er alltid blod, smerter og risiko involvert når en baby forlater en livmor.

Stortinget behandler i disse dager et representantforslag om en bedre praksis for hvordan helsevesenet møter kvinner som ønsker seg planlagt keisersnitt. Forslaget handler spesifikt om kvinner med fødselsangst, men mye av det som står der har generell relevans. Forslagsstillerne er Fremskrittspartiet, som den siste tiden har seilt opp som et slags kvinnehelseparti.

De skriver blant annet at mange kvinner som ønsker seg keisersnitt «blir beklageligvis møtt med skremsel om komplikasjonsfarene og hvordan keisersnitt kan påvirke barnets utvikling». Dagens praksis bidrar til å sette ufortjente og overdrevne negative merkelapper på keisersnitt, og bryter dessuten med disse kvinnenes rett til god, nyansert informasjon og pasientmedvirkning.

Kollektivt har vi definitivt en keisersnittskam. Én av grunnene til det, er at en lav andel keisersnitt regnes som et tegn på god kvalitet i fødselsomsorgen. Helsemyndighetene er følgelig stolt av sine statistikker på området, og vil gjerne holde dem slik de er. Selvsagt bør man unngå unødige kirurgiske inngrep, men dette ene tallet alene forteller oss ingenting om kvaliteten på fødselsomsorgen.

Generelt har vi altfor få kvalitetsindikatorer. Det vi har nasjonale data på, begrenser seg kort oppsummert til forløsningsmetoder og dødsfall. For eksempel hvordan kvinner selv opplever sine møter med svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, er oversett. Like viktig som hvor mange keisersnitt som utføres, er hvor mange som eventuelt tar skade av inngrepet, og hvorvidt keisersnittdamene har opplevd brukermedvirkning og god omsorg. Der har vi ingen systematisk innhenting av data.

Det er heller ikke sånn at norsk fødselsomsorg er fremmed for medisinske intervensjoner generelt. For eksempel blir en tredjedel av alle fødsler igangsatt. For førstegangsfødende hvor forholdene ligger til rette for normal fødsel, blir likevel nesten halvparten behandlet med riestimulerende medikamenter. Dette er også invaderende tiltak som innebærer risiko, og – ironisk nok – øker sjansen for keisersnitt. Likevel fremkaller de ikke samme ramaskrik fra tallfantaster som hevder de vil kvinners beste.

Debatten hadde stilt seg annerledes om det var et alternativ å føde i fred i fødselsvennlige omgivelser, med hjelpere som har tid til deg og gir deg den omsorgen du trenger. Men det alternativet finnes ikke på sykehus i dag. Noen kvinner, for eksempel med traumer fra seksuelle overgrep, forteller at keisersnitt er deres eneste mulighet til å få barn. Det illustrerer hvor avgjørende det er å lytte til hver enkelt kvinnes behov og gjøre en helhetlig vurdering av hennes situasjon.

Forslaget fra Frp treffer spikeren på hodet fordi det (intensjonelt eller ei) peker på et grunnleggende problem i fødselsomsorgen – nemlig at kvinner med ønsker som strider mot helsemyndighetenes råd, blir sett på som irrasjonelle og kunnskapsløse.

Respektfull omsorg som er tilpasset individet bør være en selvfølge, men der har vi en lang vei å gå. Det kan vi godt skamme oss over.